Spontanprosa

Oppgave: Thomas gir meg én setning (den første), og jeg skriver ut i fra den i ti min.

Den andre helgen vi kjørte dit sammen, plasserte hun fotbladet i frontruta.
⎯ Du kan ikke sitte sånn, sa jeg, tenk om vi kræsjer.
⎯ Ja, hva da? svarte hun.
⎯ Avhengig av hvor fort det går vil du enten gli under sælan og bli kastet ut av bilen med foten først, eller, hvis vi bare kræsjer litt, så blir foten din kvestet, ankelbenet brukket på opptil flere forskjellige steder, og jeg må sitte og høre på hylgrininga di hele veien frem.
⎯ Jeg tar sjansen, sa hun.
Det var da jeg innså at dette kvinnemennesket ikke hadde empati. Jeg burde kanskje skjønt det tidligere, strengt tatt burde jeg aldri ringt henne tilbake, damer du møter i Taxikø klokka tre om natta og deretter våkner opp med samme morgen har sjelden empati. Og nå, mens jeg så henne for meg, skrikende, med foten kvestet utover frontruta mi, vel vitende om at hele situasjonen kunne vært unngått hvis hun bare hadde holdt de motbydelige, lakkerte tåneglene sine på gulvet, innså jeg at det ikke var annet å gjøre enn å sette opp farten. Da ville den skrikinga som ville oppstå ved en eventuell kollisjon i det minste foregå utenfor bilen.