sitter jeg på flyet til Malaga, Spania. Skal besøke en god kompis (Lars), ei god venninne (Tuva), også skal jeg spise en del god mat (Lizzaran). Gleder meg ikke til flyturen i de helvetes trange setene til sucky-suck-air, men det var i hvert fall billig. Synes du denne posten er intetsigende? Da tar du feil, den har inneholdt opp til tre nyttige informasjoner:
1. Om én uke er jeg i Spania
2. Norwegian har trange flyseter
3. Norwegian er også billige (sannsynligvis som en konsekvens av punkt 2).
Hvis du ikke synes det holder kan jeg opplyse om at jeg også skal på Plaza Mayor, og, hvis jeg har råd, spise på restauranten til Antonio Banders. Hvis det er noen ålreite filmer så skal jeg på kino. Det kan være det blir en bytur eller to også. Fornøyd? Har jeg egentlig noen lesere? Do I really care?
tirsdag 27. november 2007
onsdag 21. november 2007
Tittel: Lykkeland
Forfatter: George Saunders
Utgitt: 2006
Lest: november 2007
Kjøpte denne boken på anbfaling fra Kyrre Andreassen. Det er en novellesamling med små absurde historier med "alvorlig klangbunn" (som vaskelappen sier). Saunders gjør, som Kyrre sa, gale greier troverdige, men selv om han klarer å sannsynliggjøre absurde situasjoner er det et stykke igjen til at det fenger. Mulig oversettelsen er dårlig. Det får jeg aldri vite. Omslaget er derimot dritbra.
Tittel: Hässelby
Forfatter: Johan Harstad
Utgitt: 2007
Lest: november 2007
Albert Åberg har blitt voksen. Faren hans er en egosentrisk, deprimert og bitter mann som forlanger Alberts nærvær. Albert har ikke fått levd livet; med unntak av et år i Paris har han vært stuck i Hässelby med sin far. Når faren dør er det endelig Alberts tur. Trodde han.
Nok en kladd (som i stor masse papir) fra Harstad, denne gangen bare 443 sider. Jeg er betatt, hva kan jeg si? Mannen kan å skrive. Ikke så detaljfrik her som i Buzz synes jeg, hvilket er bra, detaljene bidrar som regel fint til historien. Sliter litt med å forstå formålet med å gjøre Tokyo-historien så sentral, men det får gå. Det var jo underholdende. Anbefales på det varmeste. Stakkars Albert.
Takk til Thomas for lånet!
fredag 16. november 2007
Kork
Jeg skrur vinopptrekkerens evige blad inn i øyet ditt, helt inn, til øyevippen kiler meg på knoken, nøler et øyeblikk, før jeg trekker det ut med et bestemt rykk og vinen innenfor åpenbarer seg, full av kork.
tirsdag 13. november 2007
Tittel: Herfra blir du bare eldre
Forfatter: Johan Harstad
Utgitt: 2001
Lest: november 2007
Nja, et par fine her. Gjort unna på under en time, men gikk tilbake til et par for å lese de på ny. Hvis dette var det som skulle til for at Harstad skulle finne sin stemme så be my guest. Ikke plagsom lesning, men litt likegyldig. Minus et par stykker altså. Du får finne ut hvilke selv. Og nå, boken jeg har gledet meg til siden Thomas satt med den på toget i Berlin; Hässelby!
BTW: Takk til Ane for lånet av Herfra blir du bare eldre.
Tittel: Mengele Zoo
Forfatter: Gert Nygårdshaug
Utgitt: 1989
Lest: november 2007
Folkets favoritt
Mengele Zoo er valgt av en folkejury til "Tidenes beste norske bok" i et samarbeid mellom NRK og Dagbladet.
De må ha utelatt "på crack". En folkejury PÅ CRACK! Boka har riktignok en drivende spennende og svært viktig historie, men den er så dårlig skrevet at jeg nesten fikk mark. Likevel greide jeg ikke legge den fra meg. Det er den eneste boken jeg har bannet høyt mens jeg har lest, og det allerede på første side:
"En tynn gammel koko-selger slo med den fillete hatten sin etter en liten barbeint, halvnaken guttunge som smatt lynrapt unna med en trillende ertende latter."
NEI, NEI, NEI!!!
Men så: en veldig identifikasjon med Mino, hans tanker og (ille nok) hans handlinger. Ambivalensen skyller over meg som en stor, blå, lekende bølge som dytter meg overende i den gyllenbrune, myke, men litt krasse sanden. Adjektiv Zoo.
Hvis du klarer å se bort i fra det tidvis forferdelige språket må jeg likevel anbefale boka. Historien er helt morpho.
fredag 9. november 2007
Tittel: Trist som faen
Forfatter: Ari Behn
Utgitt: 2000
Lest: november 2007
Elsket og hatet, forfatter, servisdesigner og prinsessegemal. Leste denne boka da den kom ut i 2000, i den nette alder av 18 år. Da la jeg den pent fra meg på en hylle, hvor jeg nå, drøye 7 år og en del bøker etter, fant den igjen. Lest på en halvtime. Behn har fint språk. Men det ser ut som han ga ut denne for å "komme igang". At han ikke klarte å skrive lenger tekster. Surferen f.eks.: fin histore, men veldig brå slutt. Tenkte å få lest Bakgård i løpet av året. En sekser er denne boka uansett ikke...
torsdag 8. november 2007
Debattinnlegg
Etter å ha lest tidligere student ved forfatterstudiet Leonard Ibsens innlegg i Prosa, så jeg meg nødt til å engasjere meg i debatten. Les innlegget jeg fikk på trykk her. Innlegget har blitt forkortet, men slikt skjer jo. De har blant annet spisset frontene litt; jeg sa meg enig i enkelte av Ibsens påstander. Derfor bringer jeg herved hele mitt opprinnelige innlegg:
Ibsens bitre ripsbusker
Tidligere studiet ved Forfatterstudiet i Bø, Leonard Ibsen, skriver i Prosa 05/07, med et utdrag i Aftenposten Morgen 22.10.07, at studiet er metodeløst. Dagbladet følger 25.10 opp med en artikkel hvor forfatter Thorvald Steen får si at Livets skole er viktigst, og nei, nei, for all del – han har ikke gått noen forfatterskole.
Ibsens innlegg oppfattes mer som bitter sutring enn reell kritikk av forfatterstudiet i Bø. Et studium han selv har hatt lite utbytte av, og som han derfor føler behov for å sable ned. De faste lærerne, Eldrid Lunden og Leif Høghaug, har hittil i år vært åpne for å lese studentenes større prosjekter, for deretter å gi tilbakemelding. Vi har i undervisningssituasjon, av samtlige forelesere, blitt oppfordret til å levere utdrag av lengre arbeider vi driver med, fremfor oppgavebesvarelser. Gjesteforeleserne vi har hatt så langt, Monica Aasprung, Joar Tiberg, Morten Øen, Kyrre Andreassen og Trude Marstein har også tatt seg god tid til å lese studentenes tekster. Andreassen har sågar tatt imot tekster via e-post i etterkant, og kommet med tilbakemeldinger såfremt han har hatt tid. Det har heller ikke vært tendenser til drittslenging om verken USA eller Frp-velgere. Det er mulig studiet kommer til å forfalle grundig etter jul, og kanskje både Lunden og Høghaug mister interessen fullstendig, begynner å brenne det amerikanske flagget og slenge dritt om Frp-velgere, hvorpå jeg i så fall må dementere det hele, men jeg har vanskelig for å forestille meg at dette vil skje.
Forfatter Thorvald Steen har nok gått Livets skole, men han debuterte i en alder av 29. Problemet med Livets skole er at når man er uteksaminert, så er det for sent. Steen påpeker: ”Ingen forfatterskole kan presse deg inn i den retningen eller sjangeren du skal skrive innenfor.” Nei, men det er det heller ingen som forsøker. Min oppfatning av forfatterstudiet er at vi er 14 skribenter med svært forskjellig stil, hvor hver og en blir oppmuntret til å videreutvikle nettopp den. Ingen er på langt nær ferdigutviklet, men hvis en av oss, kanskje en av oss som i følge litteraturkritiker Ane Farsethås ikke har noe å melde, skulle bli så overmodige at vi sender inn et manus, så er det vel fortsatt forlagskonsulentenes oppgave å sable oss ned, be oss prøve på nytt, eller bare avfeie oss med en enkel refusert? For så vidt jeg vet ramler det inn med talentløse manus til forlagene daglig, slik det alltid har gjort, og hvis mengden skulle øke med ett eller to som følge av en forfatterutdanning: hva så?
Flere av studentene i årets kull har mange års utdanning bak seg. Noen har sågar vært yrkesaktive lenge. Alle har et ønske om å skrive, men alle vet at de ikke blir forfattere av å gå forfatterutdanningen. Det de fleste derimot trenger er tid, anerkjennelse (hvis fortjent) og veiledning.
Jeg innser min egen svakhet i debatten – jeg har kun tilbakelagt 2,5 måned av studiet – og vil derfor ikke forkaste Ibsens påstander fullstendig. Det har vært tendenser til forsentkomming. Vi ble også kalt ”pussycats”, hvilket også jeg oppfattet som autoritært. Og hvis det skulle vise seg at Høghaug avbryter meg under muntlig eksaminering for å vende bort fra et tema jeg kan, og dermed gå bort fra sin lovnad om at muntlig i stor grad skal la oss få vise vår egen forståelse av de store sammenhengene, blir jeg svært skuffet.
Et læringsmiljø blir oppfattet forskjellig av forskjellige studenter. En studieteknikk som fungerer for én, er helt feil for en annen. Studentene på forfatterutdanningen i år har ved to anledninger vært misfornøyde med undervisningen. Det har da enten blitt sagt fra i plenum, eller via undertegnede, som er tillitsvalgt, og de lærerne innvendingene har kommet mot, har gjort sitt beste for å justere undervisningen så flest mulig skal få best mulig utbytte. Ibsen nevner ikke hvorvidt hans kull forsøkte å klage på undervisningsopplegget der og da, ei heller om resten av hans kull stiller seg bak hans påstander. Men hvis det skulle være slik at Ibsen står alene, og ikke har forsøkt å si fra, er det vel mer nærliggende å konkludere med at forfatterutdanningen ikke var noe for Ibsen, fremfor at forfatterutdanningen er metodeløs.
Ibsens bitre ripsbusker
Tidligere studiet ved Forfatterstudiet i Bø, Leonard Ibsen, skriver i Prosa 05/07, med et utdrag i Aftenposten Morgen 22.10.07, at studiet er metodeløst. Dagbladet følger 25.10 opp med en artikkel hvor forfatter Thorvald Steen får si at Livets skole er viktigst, og nei, nei, for all del – han har ikke gått noen forfatterskole.
Ibsens innlegg oppfattes mer som bitter sutring enn reell kritikk av forfatterstudiet i Bø. Et studium han selv har hatt lite utbytte av, og som han derfor føler behov for å sable ned. De faste lærerne, Eldrid Lunden og Leif Høghaug, har hittil i år vært åpne for å lese studentenes større prosjekter, for deretter å gi tilbakemelding. Vi har i undervisningssituasjon, av samtlige forelesere, blitt oppfordret til å levere utdrag av lengre arbeider vi driver med, fremfor oppgavebesvarelser. Gjesteforeleserne vi har hatt så langt, Monica Aasprung, Joar Tiberg, Morten Øen, Kyrre Andreassen og Trude Marstein har også tatt seg god tid til å lese studentenes tekster. Andreassen har sågar tatt imot tekster via e-post i etterkant, og kommet med tilbakemeldinger såfremt han har hatt tid. Det har heller ikke vært tendenser til drittslenging om verken USA eller Frp-velgere. Det er mulig studiet kommer til å forfalle grundig etter jul, og kanskje både Lunden og Høghaug mister interessen fullstendig, begynner å brenne det amerikanske flagget og slenge dritt om Frp-velgere, hvorpå jeg i så fall må dementere det hele, men jeg har vanskelig for å forestille meg at dette vil skje.
Forfatter Thorvald Steen har nok gått Livets skole, men han debuterte i en alder av 29. Problemet med Livets skole er at når man er uteksaminert, så er det for sent. Steen påpeker: ”Ingen forfatterskole kan presse deg inn i den retningen eller sjangeren du skal skrive innenfor.” Nei, men det er det heller ingen som forsøker. Min oppfatning av forfatterstudiet er at vi er 14 skribenter med svært forskjellig stil, hvor hver og en blir oppmuntret til å videreutvikle nettopp den. Ingen er på langt nær ferdigutviklet, men hvis en av oss, kanskje en av oss som i følge litteraturkritiker Ane Farsethås ikke har noe å melde, skulle bli så overmodige at vi sender inn et manus, så er det vel fortsatt forlagskonsulentenes oppgave å sable oss ned, be oss prøve på nytt, eller bare avfeie oss med en enkel refusert? For så vidt jeg vet ramler det inn med talentløse manus til forlagene daglig, slik det alltid har gjort, og hvis mengden skulle øke med ett eller to som følge av en forfatterutdanning: hva så?
Flere av studentene i årets kull har mange års utdanning bak seg. Noen har sågar vært yrkesaktive lenge. Alle har et ønske om å skrive, men alle vet at de ikke blir forfattere av å gå forfatterutdanningen. Det de fleste derimot trenger er tid, anerkjennelse (hvis fortjent) og veiledning.
Jeg innser min egen svakhet i debatten – jeg har kun tilbakelagt 2,5 måned av studiet – og vil derfor ikke forkaste Ibsens påstander fullstendig. Det har vært tendenser til forsentkomming. Vi ble også kalt ”pussycats”, hvilket også jeg oppfattet som autoritært. Og hvis det skulle vise seg at Høghaug avbryter meg under muntlig eksaminering for å vende bort fra et tema jeg kan, og dermed gå bort fra sin lovnad om at muntlig i stor grad skal la oss få vise vår egen forståelse av de store sammenhengene, blir jeg svært skuffet.
Et læringsmiljø blir oppfattet forskjellig av forskjellige studenter. En studieteknikk som fungerer for én, er helt feil for en annen. Studentene på forfatterutdanningen i år har ved to anledninger vært misfornøyde med undervisningen. Det har da enten blitt sagt fra i plenum, eller via undertegnede, som er tillitsvalgt, og de lærerne innvendingene har kommet mot, har gjort sitt beste for å justere undervisningen så flest mulig skal få best mulig utbytte. Ibsen nevner ikke hvorvidt hans kull forsøkte å klage på undervisningsopplegget der og da, ei heller om resten av hans kull stiller seg bak hans påstander. Men hvis det skulle være slik at Ibsen står alene, og ikke har forsøkt å si fra, er det vel mer nærliggende å konkludere med at forfatterutdanningen ikke var noe for Ibsen, fremfor at forfatterutdanningen er metodeløs.
Ren
Jeg står foran havet
og bekjenner min synd
ville du likt at noen badet naken
i deg?
----------------------------------------------------------------------------------------
Publisert i Klassekampen Bokmagasinet, lørdag 20. oktober 2007 (side 44).
og bekjenner min synd
ville du likt at noen badet naken
i deg?
----------------------------------------------------------------------------------------
Publisert i Klassekampen Bokmagasinet, lørdag 20. oktober 2007 (side 44).
Tittel: Innocentia Park
Forfatter: Ingvar Ambjørnsen
Utgitt: 2005
Lest: november 2007
Ambjørnsen slår sjelden feil. Litt kjedelig historie i denne, men likte slutten (og da går det i grunn greit når boka er såpass kort). Thomas fikk i løpet av sin heisatur med Ambjørnsen i Berlin tid til å få mitt eksemplar signert: "Lykke til, Lasse. Ingvar" Tusen takk, Mr. T!
Tittel: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet
Forfatter: Johan Harstad
Utgitt: 2005
Lest: oktober 2007
Puh. 622 sider. Men absolutt ikke en tung sak. Nydelig språk - nok en mann som har forstått tegnsetting - fin historie. Litt ambivalent i forhold til lengden. Tildels enig med Jarl Henning i at hvis Harstad hadde barbert noen hundre sider hadde den vært fantastisk, men så var jeg også så inne i historien etterhvert at enhver detalj ble interessant. Tror jeg er fornøyd akkurat slik den er. Anbefales! (Har forøvrig overlevert mitt eksemplar til fatter, så blir det spennende å se om han leser den).
torsdag 1. november 2007
Svart
Jeg våkner opp en morgen og føler en sterk avsky for svart. Et fryktelig hat jeg aldri har kjent før, jeg har tvert i mot vært fullstendig likegyldig til svart, det har vært like viktig eller uviktig som alt annet, men nå hater jeg altså svart så intenst at hodet holder på å sprenges. Det er en merkelig følelse. Jeg koker kaffe. Kullsvart. Pleier å ha fløte i kaffen, men nå kjenner jeg en sterk motstand mot å blande det rene hvite med dette avskyelige svarte. Jeg tømmer kaffen i vasken og tar meg et glass melk. Går sporenstreks bort til klesskapet, tar ut alt jeg har av svarte klær, hvilket er en del, siden jeg alltid har hatt en forkjærlighet for mørke klesplagg, og dytter de resolutt ned i en søppelsekk, som også er svart, og jeg blir dermed nødt til å kaste det hele ut av vinduet. Tar på meg den eneste hvite skjorten jeg har, og siden jeg ikke har noen hvite benklær blir jeg gående rundt i boksershorts, barbent, men hvit. Hatet herjer i kroppen min, jeg kyler et par svarte sko mot det åpne vinduet, men bommer og treffer den andre vindusruta, glasset singler og jeg hører skoene treffe asfalten noen hundredeler senere. TV-apparatet er svart, jeg røsker det ned fra veggen, åpner døren og slenger det nedover trappeoppgangen, løper inn på kjøkkenet og finner de svarte kaffekoppene bakerst i skapet, jeg kaster de i bakken og tramper på dem, barbent, jeg begynner å blø, men ser at koppene er hvite inni, og det er da enda noe, ikke gjennomsvarte i det minste, selv om det ikke hjelper, litt svart er like jævlig som helt svart, og føttene blør kraftig, men jeg bryr meg ikke, kokeplatene er svarte, de stirrer på meg i all sin svarthet, og jeg finner en boks med hvit spraymaling som jeg har stående i et skap etter at jeg fikset en ripe på bilen min, den hvite bilen min, og jeg sprayer de svarte kokeplatene hvite, men vet at innerst inne er de fortsatt svarte, jeg må ut, jeg må vekk. Svarte prikker danser foran øynene mine, jeg står i en dam av blod, forbannede svarte flekker, hvordan skal jeg få de vekk, forsøker å lukke øynene, men da blir alt svart og faen tenker jeg, jeg kan aldri lukke øynene igjen, likevel siger de sammen og jeg synker ned i knestående på gulvet. Drar meg ut av kjøkkenet og inn på stuen/soverommet som ble pusset opp av en kompis, svart, og jeg orker ikke være der, drar meg mot utgangsdøren og i det jeg nesten svimer av får jeg et glimt av meg selv i speilet, speilet som går fra gulv til tak rett ved siden av utgangsdøren, og jeg ser at også jeg er svart, kullsvart, før det blir svart. Faen.
Hyttetur
Jarl Henning, Joakim og jeg bestemte oss brått på tirsdag for å ta en hyttetur. Så Elantraen gikk til Numedal. Det sier vel ikke rent lite om kostholdet vårt når den eneste oppvasken var fire pizzaesker og tre nuddelbokser (alt gikk selvsagt i peisen) og 3 kaffekopper. Nydelig tur. Neste innlegg er en av tekstene jeg skrev mens vi var avgårde. Onsdag var en produktiv dag!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
