Er jeg død?

Vidar lurer på om jeg er død. Vel, jeg er ikke død. Ikke enda. Men jeg jobber ekstremt mye, og får dessverre ikke tid til halvparten så mye lesing som jeg skulle ønske. Jeg ser jeg ikke har postet noe siden den 21. juli, og det er jo straks en måned siden. I mellomtiden har jeg lest:

Gift av Kielland
Sangen om den Røde Rubin av Mykle
Grafitti av Vendt/Bauer
halve Idioten av Dostjovotskibotski

Så jeg har igrunn fått lest en del likevel. Ja. Det har jeg jammen. Men skrevet om det har jeg altså ikke :p

Tittel: Natt til mørk morgen
Forfatter: Ingvar Ambjørnsen
Utgitt: 1997
Lest: juni 08

DENNE HAR stått i hylla en stund, og siden jeg i grunn har fått smaken på novelleformatet det siste året, plukket jeg den, like etter jeg hadde plassert den i den nye Ikea-bokhyllen jeg så meg nødt til å ha i min nye (leide) leilighet, ned, for så å lese den på et par dager. Synes særlig "Musene" og "Sølvfjorden" står ut som veldig gode, men tittelnovellen "Natt til mørk morgen" har også en slags nifs kvalitet jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Det meste er sagt om språket til Ambjørnsen, så jeg orker ikke å vase etter alle andre med komplimenter og lovprisninger. Vel, der gjorde jeg det på en måte likevel. Pytt pytt. Han fortjener det.

Formateringen...

Hva har skjedd med formateringen på alle postene mine? Teksten skal jo ikke begynne før under bildet. Jaja, eg orkar ikkje retta det oppatt.

EDIT: Jeg vil heretter formatere innleggene litt annerledes, og begynner med neste bok, Natt til mørk morgen. Om det er penere, styggere, mer praktisk, enklere, ja, enklere er det jo, vet jeg ikke, altså, med unntak av at det med at det er enklere vet jeg ikke hvorvidt det er penere, styggere eller mer praktisk enda. Det får tiden vise.

Tittel: Gift
Forfatter: Alexander Kielland
Utgitt: 1883
Lest: mai/juni 08






De gamle er best, de gamle er best! Historien om Lille Marius er lest, elsket og hatet av generasjoner - nå enda en. Eller, jeg tror jo ikke jeg er den første i min generasjon som leser Gift, det ville vært trist, tragisk, ja, heller tragisk, men i min familie er jeg i hvert fall den eneste i min generasjon som har lest Gift. Eller, har du lest den, Linda? Uansett: Alexander Kiellands oppgjør med pugge- og autoritetsveldet i norsk skoleverk er en herlig bok. At språket skal, må, for enhver pris, utvikle seg, er, etter å ha lest Gift, samt en del Hamsun, fjas. Språket var jo utsøkt allerede i 1883. Anbefales!

Babes with books

For øyeblikket leser jeg Alexander Kielland - Gift. Jeg var innom Notabene på Råholt i dag, etter at jeg hadde vært barnevakt for min vidunderlige niese, og der fant jeg dos buchos av Axel Jensen, i samlede-serien (som idiotisk nok ikke engang inneholder halvparten), samt en bok av Adorno for den nette sum av 200 kroner. Så kommer jeg hjem, og all leselyst blir, om ikke fordrevet, så i hvert fall noe forvirret av denne bloggen.

Du kan være så pen du bare vil, men er du dum i hue er du stygg uansett. Og disse ser da i grunn smarte ut? Jupp. Jeg er litt fascist til tider. Deal with it.

Tittel: Til øya
Forfatter: Agnar Lirhus
Utgitt: 2006
Lest: april/mai 08






Jeg drev og leste "Til øya" da jeg plukket opp "Ikaros", og da ble jammen "Til øya liggende på vent. Det var kanskje litt dumt for min oppfatning av "Til øya", men det får gå. Lirhus har gått Forfatterstudiet i Bø, og dette er hans andre bok. Han debuterte med "Skogen er grønn" i 2005. Han forteller i et intervju med Dagbladet: "Jeg ser på musikk og litteratur som nært beslektet. I skriveprosessen tenker jeg faktisk kun på rytme og klang. Så ser jeg på meningen i etterkant.". Det synes godt i boka. Han er en sucker for ord som klinger likt, helst adjektiver, og av og til går det på nervene løs. Men når det funker, så funker det som pokker, da flyter det. Selv om jeg helt klart ser kvaliteten i bokas siste halvdel, en slags beskrivelse av evolusjonen, av samfunnet, av skapninger, det går unna, beskrivelsene er tidvis herlige, så appellerer det ikke helt. Det blir hakket for symbolsk for meg. Men Gud bevare (han har nå bidratt i to poster rett etter hverandre, Gud altså, får håpe det kan tilskrives dagen, at det ikke er en generell dreining mot the cloth i livet mitt) , Lirhus er absolutt et talent. Gleder meg til å lese "Skogen er grønn". Den er visst hakket mer konkret.

Tittel: Line
Forfatter: Axel Jensen
Utgitt: 1959
Lest: mai 08






Hvis det er Line du har: les, les, les, sa Thomas. Og Thomas kan, i den rette lyssettingen, når han har linser og kjortel på, hvilket han ofte har, minne litt om Jesus. Og som kjent er jeg ikke vond å be, når det er Herren som ber. Og Thomas hadde rett han (jeg går ut ifra at denne ivrige oppfordringen også var et slags bifall, en anbefaling). Line er fantastisk. MEN: de første femti sidene er grusomme. For en motbydelig mengde mennesker. At Jacob ikke bare dreper dem alle med en gang. Jeg var redd hele boken skulle være sånn, da hadde jeg lagt den fra meg i ren frustrasjon, men jeg ble heiet videre, og i etterkant ser jeg at alle disse motbydelige menneskene, Laffen, Siggen, Ruslebiffen, Ellen, Bitten, Fitten og Gud vet hva de het alle mann, var vesentlige for historien. Axel Jensen har definitivt fått en ny tilhenger i meg. Tilhenger. Rart hvordan man automatisk assosierer til en tilhenger til bil, ikke en fan, men fan er et stygt ord, jeg vil slutte å bruke fan, heretter vil jeg bruke tilhenger, i ekstreme tilfeller kanskje tilbeder, etterfølger eller støttespiller. Muligens ikke støttespiller.