Er jeg død?

Vidar lurer på om jeg er død. Vel, jeg er ikke død. Ikke enda. Men jeg jobber ekstremt mye, og får dessverre ikke tid til halvparten så mye lesing som jeg skulle ønske. Jeg ser jeg ikke har postet noe siden den 21. juli, og det er jo straks en måned siden. I mellomtiden har jeg lest:

Gift av Kielland
Sangen om den Røde Rubin av Mykle
Grafitti av Vendt/Bauer
halve Idioten av Dostjovotskibotski

Så jeg har igrunn fått lest en del likevel. Ja. Det har jeg jammen. Men skrevet om det har jeg altså ikke :p

Tittel: Natt til mørk morgen
Forfatter: Ingvar Ambjørnsen
Utgitt: 1997
Lest: juni 08

DENNE HAR stått i hylla en stund, og siden jeg i grunn har fått smaken på novelleformatet det siste året, plukket jeg den, like etter jeg hadde plassert den i den nye Ikea-bokhyllen jeg så meg nødt til å ha i min nye (leide) leilighet, ned, for så å lese den på et par dager. Synes særlig "Musene" og "Sølvfjorden" står ut som veldig gode, men tittelnovellen "Natt til mørk morgen" har også en slags nifs kvalitet jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Det meste er sagt om språket til Ambjørnsen, så jeg orker ikke å vase etter alle andre med komplimenter og lovprisninger. Vel, der gjorde jeg det på en måte likevel. Pytt pytt. Han fortjener det.

Formateringen...

Hva har skjedd med formateringen på alle postene mine? Teksten skal jo ikke begynne før under bildet. Jaja, eg orkar ikkje retta det oppatt.

EDIT: Jeg vil heretter formatere innleggene litt annerledes, og begynner med neste bok, Natt til mørk morgen. Om det er penere, styggere, mer praktisk, enklere, ja, enklere er det jo, vet jeg ikke, altså, med unntak av at det med at det er enklere vet jeg ikke hvorvidt det er penere, styggere eller mer praktisk enda. Det får tiden vise.

Tittel: Gift
Forfatter: Alexander Kielland
Utgitt: 1883
Lest: mai/juni 08






De gamle er best, de gamle er best! Historien om Lille Marius er lest, elsket og hatet av generasjoner - nå enda en. Eller, jeg tror jo ikke jeg er den første i min generasjon som leser Gift, det ville vært trist, tragisk, ja, heller tragisk, men i min familie er jeg i hvert fall den eneste i min generasjon som har lest Gift. Eller, har du lest den, Linda? Uansett: Alexander Kiellands oppgjør med pugge- og autoritetsveldet i norsk skoleverk er en herlig bok. At språket skal, må, for enhver pris, utvikle seg, er, etter å ha lest Gift, samt en del Hamsun, fjas. Språket var jo utsøkt allerede i 1883. Anbefales!

Babes with books

For øyeblikket leser jeg Alexander Kielland - Gift. Jeg var innom Notabene på Råholt i dag, etter at jeg hadde vært barnevakt for min vidunderlige niese, og der fant jeg dos buchos av Axel Jensen, i samlede-serien (som idiotisk nok ikke engang inneholder halvparten), samt en bok av Adorno for den nette sum av 200 kroner. Så kommer jeg hjem, og all leselyst blir, om ikke fordrevet, så i hvert fall noe forvirret av denne bloggen.

Du kan være så pen du bare vil, men er du dum i hue er du stygg uansett. Og disse ser da i grunn smarte ut? Jupp. Jeg er litt fascist til tider. Deal with it.

Tittel: Til øya
Forfatter: Agnar Lirhus
Utgitt: 2006
Lest: april/mai 08






Jeg drev og leste "Til øya" da jeg plukket opp "Ikaros", og da ble jammen "Til øya liggende på vent. Det var kanskje litt dumt for min oppfatning av "Til øya", men det får gå. Lirhus har gått Forfatterstudiet i Bø, og dette er hans andre bok. Han debuterte med "Skogen er grønn" i 2005. Han forteller i et intervju med Dagbladet: "Jeg ser på musikk og litteratur som nært beslektet. I skriveprosessen tenker jeg faktisk kun på rytme og klang. Så ser jeg på meningen i etterkant.". Det synes godt i boka. Han er en sucker for ord som klinger likt, helst adjektiver, og av og til går det på nervene løs. Men når det funker, så funker det som pokker, da flyter det. Selv om jeg helt klart ser kvaliteten i bokas siste halvdel, en slags beskrivelse av evolusjonen, av samfunnet, av skapninger, det går unna, beskrivelsene er tidvis herlige, så appellerer det ikke helt. Det blir hakket for symbolsk for meg. Men Gud bevare (han har nå bidratt i to poster rett etter hverandre, Gud altså, får håpe det kan tilskrives dagen, at det ikke er en generell dreining mot the cloth i livet mitt) , Lirhus er absolutt et talent. Gleder meg til å lese "Skogen er grønn". Den er visst hakket mer konkret.

Tittel: Line
Forfatter: Axel Jensen
Utgitt: 1959
Lest: mai 08






Hvis det er Line du har: les, les, les, sa Thomas. Og Thomas kan, i den rette lyssettingen, når han har linser og kjortel på, hvilket han ofte har, minne litt om Jesus. Og som kjent er jeg ikke vond å be, når det er Herren som ber. Og Thomas hadde rett han (jeg går ut ifra at denne ivrige oppfordringen også var et slags bifall, en anbefaling). Line er fantastisk. MEN: de første femti sidene er grusomme. For en motbydelig mengde mennesker. At Jacob ikke bare dreper dem alle med en gang. Jeg var redd hele boken skulle være sånn, da hadde jeg lagt den fra meg i ren frustrasjon, men jeg ble heiet videre, og i etterkant ser jeg at alle disse motbydelige menneskene, Laffen, Siggen, Ruslebiffen, Ellen, Bitten, Fitten og Gud vet hva de het alle mann, var vesentlige for historien. Axel Jensen har definitivt fått en ny tilhenger i meg. Tilhenger. Rart hvordan man automatisk assosierer til en tilhenger til bil, ikke en fan, men fan er et stygt ord, jeg vil slutte å bruke fan, heretter vil jeg bruke tilhenger, i ekstreme tilfeller kanskje tilbeder, etterfølger eller støttespiller. Muligens ikke støttespiller.

Tittel: Ikaros - en ung mann i Sahara
Forfatter: Axel Jensen
Utgitt: 1957
Lest: mai 08






- Hvem?
- Axel Jensen, du har hørt om han?
- Neeeeei...
- Hva, har du ikke hørt om Axel Jensen? Han var mer eller mindre en av Norges eneste beatforfattere!

Samtalen utløp seg på Statoil, Kongsberg. Ei venninne var mildt sagt sjokkert over at jeg ikke hadde hørt om Axel Jensen. Jeg hadde ikke mye å si til mitt forsvar, så jeg begynte å snakke om den nye Kurt Nilsen-skiva, den skulle visst være bra, duett med Willy Nelson og gode greier. Snakker om å dra sin egen kredibilitet ned i søla. Uansett, jeg kunne ikke være meg bevisst ikke å ha hørt om Norges mer eller mindre eneste beatforfatter, så jeg bestilte, så fort jeg kom hjem, "Og resten står skrivd i stjernene". Den fikk jeg virkelig ikke taket på. - Du må lese Line, eller Ikaros, fikk jeg høre. Men lommeboken var slunken, så jeg måtte innfinne meg på biblioteket. Eidsvoll Folkebibliotek. Det hadde blitt pusset opp. Grundig. I første etasje befant det seg en kafé, en kafé, i Eidsvoll - tenk, det er sant, ingenting kan stanse fremskrittet, eller jo, skal se at den globale oppvarmingen gjør det, stanser fremskrittet, og alt annet, uansett, det hadde blitt kafé, og jeg fant "Ikaros, under reiseberetninger, en sliten gammel fille, tok den med til skranken, hvor jeg fikk høre at kontoen min fortsatt var aktiv, selv om den ikke hadde blitt brukt på over ti år, og når jeg først kom hjem, med Ikaros, klarte jeg ikke legge den fra meg. For Ikaros er rå. Det er virkelig en nydelig bok. Sånn i retrospekt er jeg glad jeg ikke hadde hørt om Axel Jensen, for nå har jeg jo hørt om han, og kan lese han, hvilket jeg gjør. Ubevisst sparing er det beste som er. Lurer på om jeg har en stinn sparekonto et sted også?

Tittel: Applaus
Forfatter: Heidi Marie Kriznik
Utgitt: 2002
Lest: april 08






Heidi Marie Kriznik vant Tarjei Vesaas´ debutantpris 2002 for Applaus. Og etter å ha lest den er det tydelig at det var en velfortjent pris. Boka er stilsikker, språket godt, og de gangene du tror Kriznik har driti seg ut, er det bare et elegant fortellerteknisk grep, som du blir sittende å humre litt av i etterkant. Boken er akkurat passe lang (140 små sider) for sin historie. Man må jo ikke skrive 400 sider hvis historien fint lar seg fortelle på 140.

Nå har jeg et ordentlig dilemma på gang her. Det har vært så mye kilosalg og mammutsalg og gud vet ikke hvorfor de selger så billig-salg at jeg har en anselig mengde bøker liggende. Og en tom bankkonto. Og jeg bor hjemme, så jeg har nok av tid til å lese. PS: har du jobb til meg, ring meg ( 9 1 6 0 6 3 5 5 )... Jeg får tenke litt på det. Mulig det blir Axel Jensen. Men Armand V. frister og. Blir vel en avgjørelse i løpet av dagen. Gratulerer til arbeiderne forresten: jeg er ikke en av dere, men dere har min solidaritet!

Om kjøttpøkker på eksrussefest

Advarsel: følgende innlegg er kun ment som terapi for undertegnede og bør på alle måter tas seriøst. Føler du deg truffet er det sannsynligvis fordi du er en kjøttpøkk på eksrussefest.

Jeg vil starte med en innrømmelse. Jeg dro på landstreffet for russ på Lillehammer også året etter jeg var russ. Altså: jeg var tilstedeværende på dette forferdelige arrangementet i både 2001 og 2002. Dette gjør meg ikke bare kvalifisert til å mene noe om det jeg nå skal mene noe om, det gjør også meg, som henholdsvis 18- og 19-åring, til en patetisk liten guttevalp. Det har jeg aldri nektet for at jeg var heller, jeg har faktisk ved flere anledninger ytret ønske om å møte meg selv, la oss si som 18-åring, for deretter å gi meg selv en ordentlig runde med juling, samt et par Dag Solstad-bøker. Det som skremmer meg er at det tydeligvis finnes en fryktinngytende mengde "mennesker" som er like dumme i hue nå, som jeg var da. Jeg snakker om "Eksrussefesten", et heidundrande arrangement, som vil "utløse små bomber av lykke" over alle idiotene som deltar. Og delta skal rusk og rask i hele Bø. Faktisk er denne festen så fryktet at SiTel (Studentskipnaden i Telemark) og Politiet samarbeider for å holde studenthybelhusene vorspielfrie og gatene trygge. Foreløpig gjør de en elendig jobb.

På torsdag fullførte jeg min Bachelorgrad i journalistikk (pause for applaus: applause(?)). Ingen bragd i seg selv, enhver med annet enn brød mellom øra kan få seg en Bachelorgrad i hva det skulle være i disse dager. Etter eksamen hadde jeg ambisjoner om å pakke og vaske meg ut av hybelen jeg bor i. Det gikk selvsagt helt skeis. For etter å ha fullført en 3-årig utdanning, når en har havnet i en situasjon hvor man står uten jobb, studielån eller bolig, og solen attpåtil skinner fra skyfri himmel, da er det ikke utvask av hybel en tenker på. Vi kjøpte noen pils og satte oss i sola. Det ble et heidundrande antiklimaks, men det er i og for seg fullstendig irrelevant i denne sammenhengen. Relevant er derimot Jarl Henning (kompis) og mins behandling av en kjøttpøkk som presterte å klatre opp på taket, strippe seg ned til sin riktignok svært veltrente kropp, for så å stå der og briefe for et par venninner nede i gården. Vi hadde, som vanlig, gått ut i fra at disse jentene hadde noe mellom øra, at de hadde noe å fare med, så vi ble selvsagt overrasket over at disse jentene var mer interessert i idioten på taket enn våre, eller i hvert fall min, blekfete vom, vårt lynende intellekt, for ikke å snakke om samtalen vi nettopp hadde ført om poesitet. Så vi brøt ut i en slags unison forsvarstale for heller å ha hjerne enn muskler (de kan kombineres, men en veltrent kropp vil alltid til en viss grad gå på bekostning av en veltrent hjerne). Vi ble høylytte, vi ville jo at jentene skulle høre oss, og i retrospekt kan det nok tenkes at vi fremsto som ikke rent lite patetiske. Pytt. Det har vi gjort før. Men vi er patetiske med hjerne. Hvilket bringer meg til sakens kjerne:

Disse kjøttpøkkene befinner seg nå, med sine brødhuer og magemuskler, ute i gården, hvor de hører på forferdelig musikk, drikker øl (det har de gjort siden 11) og mesker seg i russedressene sine. Surprise, surprise. Kall meg gjerne negativ, misantropisk, dømmende, realistisk og observant (alt stemmer), men hvorfor i helsikke må man iføre seg denne forferdelige drakten når man endelig har vunnet fremtiden og kommet seg forbi idiotalderen (12-13 - 22-23, avhengig av miljøet du vokser opp i)? Hvis man absolutt skal ha en unnskyldning til å dra i gang en stor fest, hvorfor ikke simpelthen feire at det var sol på mandag, tirsdag, onsdag og torsdag? Jeg tror jammen det var sol fredag og. Og hvorfor må man på død og liv oppføre seg som en komplett idiot så snart man ifører seg den latterlige røde, svarte, grønne, blå dressen?
Disse to kjøttpøkkinene klatret opp på taket av paviljongen ute i gården. Hun ene var iført et par særdeles smakløse, hvite sko med høye hæler, hæler hun knapt nok så normaltfungerende ut med på flatmark. Så hvorfor ikke klatre opp på et tak. Så sto de der da, og danset til den idiotiske musikken. Jeg tror de er på min alder, en fin alder, hvis du vet hva du kan bruke den til.

Som nevnt innledningsvis skrev jeg dette mest for å få ut min egen frustrasjon. Jeg la til og med ved en slags brukerveiledning, en advarsel. Når jeg leser gjennom det jeg har skrevet ser jeg at det ikke var nødvendig. Dette kunne fint stått på egne ben: den objektive sannheten om kjøttpøkkene ute i gården kommer tydelig frem. Likevel lar jeg det stå. Kanskje for å få et sluttpoeng. Jeg vet ikke.

Tillegg (to dager senere): Se her. I rest my case.

Tittel: Ellevte roman, bok atten
Forfatter: Dag Solstad
Utgitt: 1992
Lest: april 08






Visstnok ikke hans beste bok, og dårligst av de tre jeg hittil har lest, men absolutt leseverdig. Språket til Solstad har virkelig forført meg, ja, forført, man kan bli forført av språk, og det er faktisk langt mindre problematisk enn å bli forført av, la oss si: det motsatte kjønn. Enkelte likhetstrekk finnes jo. Blir man først forført av språk/det motsatte kjønn, vil en jo gjerne fortsette forholdet. Derfor gyver jeg løs på Arman V. Med Joar Tiberg på si, som en hemmelig flørt: fikk Fåglar i förorten - Med Finnskogen och södra Indien i posten i går, bestilt fra bokus. Ah, Tiberg. Glemmer aldri hans opplesning ved Forfatterstudiet i august. Skulle ønske det fantes videoopptak av det.

Et Essay, en slags anmeldelse

Den siste uka har vi hatt kritikerseminar. Arve Kleiva, Rune Christiansen og vår kjære Leif Høghaug har sagt både det ene og det andre om både det ene og det andre, det har vært veldig interessant, synes jeg, selvfølgelig, alt jeg skriver her er jo ting jeg synes, og jeg har fått mye ut av det. Vi fikk i oppgave å skrive en anmeldelse av en diktsamling som jeg virkelig ikke fikk taket på: heldigvis fikk vi en alternativ oppgave - å skrive en anmeldelse av ett eller to av Thure Erik Lunds essayer. Her er mitt forsøk.

---

Being in touch with the natural world is crucial
- en mulig lesning av Thure Erik Lunds essay Det søte liv

I essayet Det søte liv, fra essaysamlingen Om naturen (2004) skriver Thure Erik Lund om hvordan mennesket, som organisme, forsøker å tilegne seg evnen til å utføre fotosyntese – å produsere sukker ut i fra råvarene karbondioksid, sollys og vann. Mer korrekt, han skriver at forskerne forsøker å finne ut hvorvidt det lar seg gjøre, hvoretter han reflekterer rundt årsakene til denne forskningen.

Selv har jeg ikke lest hele essaysamlingen Om naturen, men under en forelesning ved Forfatterstudiet i Bø, mandag 7. april 2008, redegjorde (tittel) Leif Høghaug for hvordan essayene gir uttrykk for Thure Erik Lunds natursyn: at mennesket inngår i naturen som alt annet, at en by er like mye natur som en skog, at det mennesket foretar seg uansett hører hjemme i naturen, nettopp fordi vi er natur. Og på det grunnlaget fremstår Det søte liv som rimelig forvirret og rotete.

Allerede i introduksjonen, hvor Lund setter premisset for resten av teksten, skiller han på teknologien og mennesket, som om teknologien ikke er menneskeskapt, eller i hvert fall menneskedefinert. Han fremstiller teknologien som noe selvstendig, noe selvgående, attpåtil med evnen til å reflektere over årsakssammenhenter: ”Av helt ukjente grunner for mennesket, men ytterst velkjente for teknologien (...)”. Deretter synes det som om han skiller på forskere og mennesker. Er ikke forskerne en del av naturen som alt annet? Hvorfor skriver han ikke vi? Ville bruken av vi sette mennesket som organisme utenfor naturen, som i vi og de andre? Og hvis forskerne står utenfor, er det da forskerne som er er teknologien?

Et raskt google-søk gir 1360 treff på strengen ”photosynthesis in humans” (”human photosynthesis” gir 838). Et flertall av artiklene ser ut til å inneholde kvasivitenskapelig spekulering. Det virker ikke som forskere faktisk forsøker å gjenskape fotosyntesen i den menneskelige organismen. En artikkel derimot, eller, det er egentlig et intervju: ”Human photosynthesis” – back to our origins” , forteller om den indiske mannen Hira Ratan Manek, som har gjennomført fasteperioder på opp til 411 dager. I periodene har han kun drukket vann. Hemmeligheten hans er noe han kaller ”sun gazing”, han gjør rett og slett det vi har fått høre helt fra barnsben av at vi aldri må gjøre: han stirrer på solen. Slik tar han inn solens livgivende kraft gjennom det eneste direkte bindeleddet vi har inn i hjernen, øynene. Og han ser fortsatt like bra. Hva er hemmeligheten? Jo, en helt naturlig prosess, forteller Manek: fotosyntese.

Men det er muligens ikke fotosyntesen, og menneskets eventuelle interne produksjon av sukker, Thure Erik Lund egentlig vil ta tak i. Det virker som om han bruker fotosyntesen som en innfallsport til å kommentere hvordan mennesket har satt seg selv utenfor naturen. Hvis vi ser forbi det faktum at vitenskapen ikke har noe blendende ønske om å la mennesket forvandle seg til grønnsaker, som Lund påstår i tredje avsnitt, er spørsmålet om hvorvidt det er filmkunsten som har skyld i dette ønsket, interessant. At mennesket fremstiller sukker, ikke sukker som i glukose, et av produktene etter fotosyntese, men sukker som et premiss for liv, med videokameraer og film, og at resultatet, filmkunsten, har blitt et slags premiss for vår eksistens. En tolkning kan være at Lund bruker fotosyntesen som et eksempel, han bruker den i overført betydning, for å illustrere at mennesket trenger mer enn sukker (fremstilt av vann, karbondioksid og sollys) for å overleve, selv om vi egentlig ikke trenger stort mer for å bevare liv, i hvert fall i den rent fysiske betydningen av ordet.

I intervjuet snakker også Manek om hvordan mennesket har utviklet seg fra fotosyntesen, ikke bare indirekte, ved at bakterier, enkelte bakterier kan også utføre fotosyntese, så smått begynte å rense atmosfæren for den giftige gassen karbondioksid i riktig gamle dager, og dermed gjorde planeten levelig, men også direkte, ved at alle organismer har utviklet seg fra den samme encellede skapningen, som, siden det ikke var noe annet å livnære seg på måtte utføre fotosyntese for å overleve. I et ekstremt tidlig stadium av vår eksistens har vi altså bedrevet fotosyntese i oss selv, altså, ikke i oss selv som det vi anerkjenner som menneskerasen, vi er per definisjon en rase, men i det som skulle bli oss. Vi oppsto med andre ord gjennom fotosyntese. Vi er rett og slett en direkte konsekvens av fotosyntese.

Lund stiller spørsmål om denne forskningen, forskningen på hvordan vi kan få den menneskelige organisme til å utføre fotosyntese, er et resultat av at kroppene våre snart ikke kan produsere nok blodsukker, fordi vi har spist for mye søtt, ”og om det er derfor hemoglobin og klorofyll er nesten identiske i sin kjemiske oppbygning”. Mener han at hemoglobin er så likt klorofyll fordi vi har spist så mye søtt? De er riktignok nesten identiske i kjemisk oppbygning, men har de ikke alltid vært det? Har vi gjennom vårt skyhøye sukkerinntak forandret hemoglobinens kjemiske sammensetning? Nei. Hemoglobin oppstår i en prosess som slett ikke er ulik fotosyntesen: oksygen bindes til et sekundært komponent og former en av fire typer molekyler som hemoglobin består av. Oxyhemoglobin formes f.eks. ved at oksygen binder seg med proteinet hemoglobin. Oksygen er helt vitalt for denne prosessen, akkurat som karbondioksid er helt vitalt for fotosyntesen. Karbonbaserte organismer, som mennesker, trær, dyr, ja, det meste, lever derfor i en symbiose med hverandre. Vi kan ikke leve uten hverandre. Vi er alle likeverdige spillebrikker i naturen.

I siste avsnitt skriver Lund om at det ikke finnes naturlig søte jenter lenger, de ”skal ikke være naturlig søte, nei de skal ikke være søte i det hele tatt, de skal helst være tøffe, kule, harde, og hvis de er søte, er de helst kunstig ironisk søte. Sånn er det å vokse opp med for mye søtsaker, og se for mye film i stuemørket”. Det virker som om Lund forsøker å si at vår kunstige fotosyntese, vår misoppfatning av hva som trengs for å overleve, være seg film, coca-cola eller et annet sukkerprodukt, næringsprodukt, være seg for kroppen eller for hjernen, setter oss utenfor, henviser oss til en plass utenfor naturen, et sted det er umulig å være med en forutsetningen at alt vi foretar oss er naturlig, at det er sånn vi blir hvis vi vokser opp med for mye søtsaker, i overført betydning, og for mye filmer, også i overført betydning.
Hvis jeg har gjennomskuet noen av Lunds tanker, hvilket jeg tror jeg har gjort, forutsatt at Leif Høghaugs korte sammenfatning av Lunds natursyn ikke er helt på jordet, fremmer Det søte liv en om ikke original, så i hvert fall en interessant idé, på en svært original måte. Så kanskje essayet ikke var så forvirret likevel. Men at det ikke finnes søte jenter tar han feil i.

Tittel: Roman 1987
Forfatter: Dag Solstad
Utgitt: gjett én gang
Lest: april 08






Som sagt i en tidligere post gledet jeg meg til å begynne på Roman 1987. Det gjorde jeg helt rett i - den skuffet virkelig ikke. Men som jeg sa i den samme posten, den tidligere altså: jeg føler meg ikke verdig til å si noe om boka, det er bare helt rått, og jeg er bare helt...vel, ikke rå i hvert fall. Jeg vil veldig gjerne, men jeg makter ikke, jeg har tenkt veldig mye, men ikke på langt nær nok. Hovedpersonen heter Fjord - det er et vakkert navn (ikke at akkurat skjønnheten i et navn har noe å si for en bok, men jeg synes nå uansett det er et fint navn). Vi følger han fra han går av toget på Lillehammer for å tiltre en lærlingestilling i journalistikk til han nesten 30 år lurer på om han skal klippe plenen. Eller. Jo. Les slutten, den er genial, jeg lar det stå med det. Foreløpig. Hmmm...

Tittel:Autistene
Forfatter: Stig Larsson
Utgitt: 1979
Lest: februar eller mars 08






Har visst glemt å legge ut denne. Jarl Henning fikk den anbefalt av Trude Marstein, også plukka jeg den med meg fra han en kveld. Fikk ikke tak på denne i det hele tatt. Men språket er glimrende. Må nok leses til filler (ja, TIL filler) hvis jeg skal forstå noe utover at det eneste jeg muligens skal forstå er at jeg ikke skal forstå.

Tittel: Månen over porten
Forfatter: Per Petterson
Utgitt: 2007
Lest: mars/april 08






Jeg leste et Per Petterson-essay i et kompendium jeg fikk på skolen, det het Stil og språk i klassereisens tid. Jeg har ikke lest noe Petterson, ikke spør hvorfor, det har bare ikke falt seg slik, men jeg falt for det upretensiøse språket og de vettuge refleksjonene. Så når jeg fant hans essaysamling, Månen over porten, på kilosalg på Kongsberg, plukket jeg den meg, sammen med Trude Marsteins essaysamling Konstruksjon og inderlighet, og en artikkelsamling jeg just nu ikke husker navnet på. Totalt 100 kroner for 1,1 kilo bøker. Helt ålreit. Det er ikke alle essayene i boka jeg liker like godt, som seg hør og bør, dessuten er det en del essayer om forfattere jeg ikke har lest eller ikke har hørt om, men et par av de har bitt seg fast. Det absolutte høydepunktet er tidligere nevnte Stil og språk i klassereisens tid. Essayet om Ola Bauer var også fint: hvis noen skriver om meg, når jeg en gang stryker med: "Lasse er død. Det er for jævlig.", så har jeg vel nådd langt nok her i livet. Engler og Guiness var bra, så også Hvor hunden er begravet. Det er uansett fint å lese essayer, som avbrekk, som pauser, og for å lære noe. Jeg er for eksempel jævlig hypp å lese Ola Bauer nå, og Louis-Ferdinand Céline ligger allerede foran meg på pulten. Men i motsetning til Månen over porten, som er en kjempefin utgave, bra papir, bra font, bra design, er denne utgaven av Reisen til nattens ende forferdelig, og det er ikke brått sikkert jeg orker å begynne på den. Særlig fordi Ellevte roman, bok atten ligger her også. Og Ut å stjæle hester. Noen som vil gi et stipend til en fremtidig debutant med for mange bøker å lese og for liten tid, og for lite penger, til å gjøre det?

46 sider, snart 50?

Are we going somewhere? Håper det. Punkt 16, enkel linjeavstand, 4,4 høyre/venstre-mark, 4,8 oppe/nede-marg, som anbefalt av Rune Christiansen, som også har deler av manuset til gjennomlesing for se om det er liv laga. Ved å sette det opp slik blir det omtrent som romansider, så det du ser på er muligens 46 sider i et romanprosjekt. Hvis jeg står løpet ut. Jeg har jo en tendens til å flytte på meg, gi opp, eller begynne på noe nytt når ting først begynner å gå bra. Time will show.

Tittel: Paa turne
Forfatter: Knut Hamsun
Utgitt: 1960
Lest: mars 08












Ah, du Knut, du Knut. Dette er en samling på tre foredrag som vår venn holdt i Kristiania i 1891. Jeg fant boka i hylla på hytta til Bjørgulf og Nanna (type tante og onkel), og fordypet meg i den i påsken. Og Hamsun hadde noen gode poenger. Evt. har. Om psykologien i den norske litteraturen, som han var veldig opptatt av. I det første foredraget, Norsk literatur", gjør han rede for hvorfor han synes Bjørnstjerne Bjørnson er en "pedagog for voksne børn". Kostelig lesning. Ibsen får også kjørt seg.

Jeg vet ikke hvor lett denne er å få tak i lenger, men jeg fant et eksemplar på antikvariat.net, som, i skrivende stund, er å finne her

En god latter...

Etter 2 timer på pugster.no, sånn bare for å komme i gang med skrivingen, snublet jeg over denne:


http://view.break.com/388549 - Watch more free videos

Og lo til jeg fikk tårer i øya. Sånn. Nå kanskje jeg kan få skrevet litt.

Tittel: Artikler 1993-2004
Forfatter: Dag Solstad
Utgitt: 2004
Lest: februar/mars 08






For å si det sånn: mens jeg leste Artikler 1993-2004 leste jeg først én bok parallelt, den måtte jeg legge bort da språket overhodet ikke holdt mål sammenlignet med Solstad. Deretter begynte jeg på én til. Den kommer det en omfattende slakt av etter hvert.

Artikler 1993-2004 er, som tittelen antyder, en artikkelsamling. Artiklene har vært publisert både her og der, i tidsskrifter, aviser, festskrifter, artikkelsamlinger osv, og omhandler temaer så forskjellige som fotball, politikk, skøytesport og rosekrigen. Og bare så det er sagt, jeg er ikke fotballinteressert. Jeg har ment at det fremstår som litt hjernedødt å bruke så mange timer på fotball som mange gjør, men her kommer Solstad og feier meg av banen (!). I en artikkel beskriver han Sandefjords nedrykksstrid så medrivende at selv jeg nesten måtte reise meg opp fra horisontal stilling for å være litt spent. Misforstå meg rett - jeg synes fortsatt fotball er noe tull, det burde vært lovfestet at kun lag innen sykkelavstand fra hverandre kunne spille mot hverandre, makslønn for en fotballspiller kunne f.eks. vært 500k og overgangssummene ubetydelige, men Solstad klarer på en merkverdig måte å få meg engasjert i Sandefjord ILs nedrykksstrid. Det må være språket. Det finnes rett og slett ingen måte for en jypling som meg å beskrive Solstads språk på. Det må oppleves. Og hvis du er fotballinteressert får du pokker meg like Solstad også. Jeg kaster meg over Roman 1987...

Tittel: Hva
Forfatter: Ko Un
Utgitt: 1991
Lest: februar 08




Ja. Hva kan jeg si? Jeg er rett og slett alt for lite orientert om koreansk og buddhistisk historie, for ikke å snakke om identitet, til å få så mye ut av disse diktene. Et par av de tar jeg:

Ekko (s. 10)

Spørre fjellet ved solnedgang
DU er - hva?

Du er - hva - hva ...


Bare (s. 70)

På denne stien går jeg alene
Noen sa jeg skulle gå der
Derfor går jeg her
Vannet bare renner gjennom dalen
Noen sa det skulle gjøre det
Derfor renner det
Verdens visdom er patetisk

...men resten?

Dag (s. 22)

En inntørket lort
Ingen fluer som surrer

Er dette paradis? Nei


Ko Un er, i følge etterordet, en betydelig skikkelse i nyere Koreansk historie. Han har vært alt fra buddhistmunk via alkis til torturert, politisk fange. Han arbeider i dag hardt for å gjenforene Nord- og Sør-Korea. Duden er et opplyst, orientert og kunnskapsrikt menneske. Men det hjelper ikke. For det er ikke jeg. Jeg får prøve å plukke opp igjen denne etter en Bachelor of Arts in Buddhist Studies with Himalayan Language, som jeg, helt oppriktig, er veldig hypp på.

Tittel: Mønsteret rakner
Forfatter: Chinua Achebe
Utgitt: 1959
Lest: februar 08








Det var pinlig å innse at jeg faktisk ikke hadde lest noe afrikansk litteratur. Null. Nada. Med unntak av et par avisartikler av Sør-Afrikanske bleikfiser var jeg helt blank hva et helt kontinent angikk. Så ikke mere. Joakim er en belest mann, og i hans fyldige hyller fant jeg denne boken av Chinua Achebe. Linken er til den engelske utgaven, den norske fant jeg bare på bokklubben.no. Greit hvis du er medlem (jeg meldte meg inn nå og fikk gavekort på 750 kroner. De har nemlig fått en tjeneste som varsler og lar deg avbestille månedens bok på sms).

Okonkwo er en mektig mann i stammen sin. Han er kriger, han er storbonde og han er en fenomenal bryter. Men han er bitter, aggressiv og innesluttet, og livredd for å bli som sin far. Med en solid dose uflaks og ved god hjelp fra den hvite mann tar livet hans en drastisk vending, things fall apart.

Først gikk boka meg på nervene. Den tradisjonelle "folkefortellingstilen" var ikke helt min kopp med kaffe/te/irish coffee, men historien var i og for seg interessant, så jeg fortsatte. Heldigvis. For før jeg nådde slutten var jeg helt inne i det, språket er levende og folkelig, inkluderende om du vil, og historien er viktig og røff. Man blir sint, man blir fortvilet, og man forstår hvorfor engelskmenn generelt er så stygge: det handler om karma. Karma og dårlige tannleger.

Tittel: Hvorfor lot du hesten bli igjen alene
Forfatter: Mahmoud Darwish
Utgitt: 2002
Lest: februar 08




Jeg er ingen diktmann. Men jeg prøver. Hardt. De eneste dikta jeg har fått litt taket på er noen av Geir Gulliksen sine, og Howl, som jeg likte veldig godt. Jeg tror det er fordi jeg ikke har funnet "min" poet. Så jeg leter litt. Darwish var flink han, men bildene hans funker ikke for meg. Synd, men sant, men uansett fikk jeg krysset av et land til på "jordomseilingen" min. Mer om den siden.

Tittel: Thomas F´s siste nedtegnelser til allmennheten
Forfatter: Kjell Askildsen
Utgitt: 1983
Lest: januar/februar 08





Jeg leste denne første gang i Sollia, på fisketur med fatter sommeren 1996. Da synes jeg vel den var helt ok. Men jeg har blitt en helt annen leser nå, på mange måter er jeg ikke en gang den samme personen, og nå, når jeg leste den igjen, satte jeg pris på denne på en helt annen måte. Askildsen har ikke blitt titulert novellemester uten grunn. Språket er høvlet ned til minste flis. Han lar ikke noe overflødig stå igjen, men likevel forteller han alt som skal fortelles. At ikke noveller er mer lest i Norge er forunderlig, da vi søker kjapp underholdning overalt ellers. Er novelleformatet for utfordrende for den gjengse leser? Det tviler jeg på. Det er vel heller gammel vane det står på - krim er også kjapp underholdning. Den dagen det kommer en krimbok i nærheten av kvaliteten på Askildsen, skal jeg vurdere sjangeren på ny. Inntil da burde langt flere lese noveller, og særlig Askildsen.

Tittel: Nasjonalsatanisten
Forfatter: Erlend Erichsen
Utgitt: 2005
Lest: januar 08





Tøft! Tøft å lese noe heeelt annet, og tøft å få et innblikk i et miljø jeg bare har hatt befatning med gjennom musikken. Jeg har ingen problemer med å tro på det her. Ga bort boka til Olav, han tok helt av på den. Den anbefales for sarte sjeler ;)

Tegneserieanmelderen

Jeg kom på at jeg har lest to andre bøker også i år. To faktisk. Tegneseriebøker. Jeg har nemlig begynt å anmelde tegneserier for nettstedet Kulturo.no. Den første boken jeg anmeldte var Neil Gaimans Aldristeds. Den anmeldelsen kan du lese her. Den andre jeg anmeldte var Lucky Luke 2003-2007, som du kan lese om her. Neil Gaiman var stilige greier - men ikke noe å lese i bokformat for min del. Men med tegninger ble det en kul opplevelse.

Tittel: Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel
Forfatter: Robert M. Pirsig
Utgitt: 1974
Lest: januar/februar 08





Zen og (...) ble refusert av 121 forleggere før den ble gitt ut og ble en bestselger. Media har beskrevet den som den mest leste filosofiboka noensinne. Jeg kan forstå begge deler.

Boken handler om en motorsykkeltur gjennom USA, foretatt av jeg-personen og hans sønn, Chris. Innimellom de fine, men etter hvert ensformige, landskapsbeskrivelsene, kommer bolker av filosofi. Det er fint disponert - akkurat når man begynner å bli lei av filosofien kommer en bolk motorsykkelkjøring. Filosofien er, selv om det hele er lettlest, ganske heavy å vri hjernen sin rundt, særlig for en som møtte opp på ex.phil eksamen etter å ha lest halve Sofies verden natta før. Selv om stoffet er popularisert og tildels godt forklart, skulle jeg ønsket meg litt mer bakgrunnskunnskap for slik å få enda større utbytte. For det gir utbytte. Ikke et "å herregud, jeg må forandre livet mitt"-type utbytte, men en trivelig innsikt i en tankegang som ikke burde betegnes som alternativ, men som vanlig, en tankegang som flere burde søke. Men, det forhindrer ikke det faktum at som skjønnlitterær bok burde denne boka vært 150 sider kortere - det blir for utmalende og langdrygt mot slutten. Så, hvis det hadde vært non forståsegpåere som leste denne bloggen, får heller forståsegpåerne komme og si at siden jeg sier dét, så har jeg ikke forstått boken, hvilket er mye mulig, men det er vanskelig å "legge hele seg i"/"være helt inne i" etc. de etter hvert litterært dårlige beskrivelsene av småbyer og grusveier. For man kan vel forlange at akkurat denne forfatteren har stålkontroll på kvalitetsbegrepet?

Uansett: anbefales for søkende, nysgjerrige, leseglade, og litt for motorsykkelinteresserte, mennesker.

Tittel: Hjelp fra fremmede
Forfatter: Ian McEwan
Utgitt: 1981
Lest: januar 08






Fikk anbefalt denne av Oda, forfatterinnen bak Avtalen. Dessverre likte jeg den ikke nevneverdig - bybeskrivelsene er flotte, men evinnelige, og slutten er helt usannsynlig. Les heller denne (selv om jeg ikke har lest den selv enda).

Tittel: La stå
Forfatter: Ingvild H. Rishøi
Utgitt: 2007
Lest: januar 08





Først og fremst: nå har det gått helt i surr her. Så jeg begynner med den sist leste først, så er den i hvert fall ute av verden. Ikke det at jeg er spesielt glad for å få La stå ut av verden, men fordi det faller seg slik.

La stå er 7 noveller av debutant Ingvild H. Rishøi. Et par av de gjorde skikkelig inntrykk på meg. Den om gutten som finner ut at han er adoptert ga meg gåsehud. Den med hytteboknotater og ringblokk-kluss om hverandre var også fin. Resten sitter jeg ikke igjen med noen enorme erindinger av, men det var good shit. Anmelderne har sagt det meste, så du får høre med dem. De gjentar seg nok. De er glad i å gjenta seg. Fiskegrateng. Etter 7 dager i strekk med ris og tunfisk tok jeg meg råd til en frossen fiskegrateng. La stå.

Spontanprosa

Oppgave: Thomas gir meg én setning (den første), og jeg skriver ut i fra den i ti min.

Den andre helgen vi kjørte dit sammen, plasserte hun fotbladet i frontruta.
⎯ Du kan ikke sitte sånn, sa jeg, tenk om vi kræsjer.
⎯ Ja, hva da? svarte hun.
⎯ Avhengig av hvor fort det går vil du enten gli under sælan og bli kastet ut av bilen med foten først, eller, hvis vi bare kræsjer litt, så blir foten din kvestet, ankelbenet brukket på opptil flere forskjellige steder, og jeg må sitte og høre på hylgrininga di hele veien frem.
⎯ Jeg tar sjansen, sa hun.
Det var da jeg innså at dette kvinnemennesket ikke hadde empati. Jeg burde kanskje skjønt det tidligere, strengt tatt burde jeg aldri ringt henne tilbake, damer du møter i Taxikø klokka tre om natta og deretter våkner opp med samme morgen har sjelden empati. Og nå, mens jeg så henne for meg, skrikende, med foten kvestet utover frontruta mi, vel vitende om at hele situasjonen kunne vært unngått hvis hun bare hadde holdt de motbydelige, lakkerte tåneglene sine på gulvet, innså jeg at det ikke var annet å gjøre enn å sette opp farten. Da ville den skrikinga som ville oppstå ved en eventuell kollisjon i det minste foregå utenfor bilen.

Tittel: Lunar Park
Forfatter: Bret Easton Ellis
Utgitt: 2005
Lest: januar 08





En Ellis-bok til, siden jeg var så godt i gang. Denne er veldig bra oversatt, og en bra bok. Skal visst være tildels selvbiografisk, og jeg må si Ellis har levd et heftig liv. Ikke noe jeg selv trakter etter, men likevel. Boka i seg selv er til tider ganske creepy, litt horror, uten at jeg skal utdype det ytterligere. Lunar Park kan jeg anbefale både på norsk og engelsk :)

Tittel: Under nullpunket
Forfatter: Bret Easton Ellis
Utgitt: 1985
Lest: januar 08






Jeg har sett American Psycho et tosifret antall ganger. Den filmen er rå, mye på grunn av señor Bale. Lest boka har jeg derimot ikke gjort enda, så da jeg ramlet over en mengde Ellis-bøker på Ark gjorde jeg det eneste naturlige: kjøpte to andre bøker. Den ene var Ellis debutbok, Less than Zero, som jeg var så dum å kjøpe på norsk: Under nullpunktet. Boka er vel ålreit den, jeg betviler ikke dens sannhetsgehalten et øyeblikk - verden er full av rike, bedritne mennesker - men oversettelsen er forferdelig. Lukt ut røv, for å bruke et lokalt uttrykk. Styr unna den norske utgaven, gå for den engelske, som har blitt meg anbefalt av opptil to forholdsvis troverdige kilder.

Tittel: SLASH
Forfatter: Ghostwriter, Anthony Bozza
Utgitt: 2007
Lest: desember/januar 07/08






Jaaaaaaa! Endelig en offisiell biografi fra en Gunner. Selvfølgelig er jeg ikke i noen posisjon til å vurdere objektivt hvorvidt dette er en god bok, men, helt ærlig, helt objektivt: dette er rått! Slash får slått ihjel en del rykter, og fyrt oppunder sin egen heltestatus. Akkurat det jeg ville. Oxycontin for leseglade Guns-fan. Buy it.

Tittel: Hamsuns beste - ungdomsverker
Forfatter: Knut Hamsun
Utgitt: 2006
Lest: desember 07






Hamsun altså. Etter et evinnelig mas fra Joakim, og den åpenbare grunnen, fant jeg ut at jeg måtte lese noe Hamsun. Så jeg plukket med meg Hamsuns beste ungdomsverker og dro på ferie til Spania. Lars, som jeg skulle besøke, forsvant dagen etter jeg kom, så etter å ha lest ferdig Lasso rundt fru Luna (under) gikk jeg løs på denne, og rakk tre av fire. Da var jeg til gjengjeld veldig klar for noe nytt som jeg fant i en bokhandel (neste), så Mysterier får vente litt til.

Round up:

Sult: klassiker med vel mye sutring og gåing.

Pan: denne likte jeg best av de tre, mer interessant persongalleri, klassisk fortelling og mer handling (ikke veldig mye though).

Victoria: en av tidenes største kjærlighetsfortellinger har jeg hørt. Vel, det er en drøy påstand, men også her er persongalleriet interessant, men faen, hvorfor skal Hamsun lage disse tidlige utgavene av metroseksuelle, overfølsomme menn. Var ikke menn i gamle dager harde og barske?

Når det er sagt, vil jeg gjerne si, på et mer generellt plan, at språket er mmmmmmmmmmmm, som mangosorbet i munnen. Gleder meg til å lese Markens grøde og På gjengrodde stier.

Latskap

Jeg innså akkurat to ting: Lambi-dopapiret mitt har bilder av nissen og reinsdyra hans. Jeg fikk dårlig samvittighet da jeg mildt sagt forkastet min barnetro... Heldigvis er det snart tomt og den fordømte juledekorasjonen forsvinner til fordel for noe hyggeligere (ensfarget). Den andre tingen: jeg har ikke skrevet noe her på lenge, til tross for at jeg har lest....*tenke*... 7 bøker jeg ikke har skrevet noe om her. Får ta det i helga!