Tittel: Line
Forfatter: Axel Jensen
Utgitt: 1959
Lest: mai 08






Hvis det er Line du har: les, les, les, sa Thomas. Og Thomas kan, i den rette lyssettingen, når han har linser og kjortel på, hvilket han ofte har, minne litt om Jesus. Og som kjent er jeg ikke vond å be, når det er Herren som ber. Og Thomas hadde rett han (jeg går ut ifra at denne ivrige oppfordringen også var et slags bifall, en anbefaling). Line er fantastisk. MEN: de første femti sidene er grusomme. For en motbydelig mengde mennesker. At Jacob ikke bare dreper dem alle med en gang. Jeg var redd hele boken skulle være sånn, da hadde jeg lagt den fra meg i ren frustrasjon, men jeg ble heiet videre, og i etterkant ser jeg at alle disse motbydelige menneskene, Laffen, Siggen, Ruslebiffen, Ellen, Bitten, Fitten og Gud vet hva de het alle mann, var vesentlige for historien. Axel Jensen har definitivt fått en ny tilhenger i meg. Tilhenger. Rart hvordan man automatisk assosierer til en tilhenger til bil, ikke en fan, men fan er et stygt ord, jeg vil slutte å bruke fan, heretter vil jeg bruke tilhenger, i ekstreme tilfeller kanskje tilbeder, etterfølger eller støttespiller. Muligens ikke støttespiller.