Et Essay, en slags anmeldelse

Den siste uka har vi hatt kritikerseminar. Arve Kleiva, Rune Christiansen og vår kjære Leif Høghaug har sagt både det ene og det andre om både det ene og det andre, det har vært veldig interessant, synes jeg, selvfølgelig, alt jeg skriver her er jo ting jeg synes, og jeg har fått mye ut av det. Vi fikk i oppgave å skrive en anmeldelse av en diktsamling som jeg virkelig ikke fikk taket på: heldigvis fikk vi en alternativ oppgave - å skrive en anmeldelse av ett eller to av Thure Erik Lunds essayer. Her er mitt forsøk.

---

Being in touch with the natural world is crucial
- en mulig lesning av Thure Erik Lunds essay Det søte liv

I essayet Det søte liv, fra essaysamlingen Om naturen (2004) skriver Thure Erik Lund om hvordan mennesket, som organisme, forsøker å tilegne seg evnen til å utføre fotosyntese – å produsere sukker ut i fra råvarene karbondioksid, sollys og vann. Mer korrekt, han skriver at forskerne forsøker å finne ut hvorvidt det lar seg gjøre, hvoretter han reflekterer rundt årsakene til denne forskningen.

Selv har jeg ikke lest hele essaysamlingen Om naturen, men under en forelesning ved Forfatterstudiet i Bø, mandag 7. april 2008, redegjorde (tittel) Leif Høghaug for hvordan essayene gir uttrykk for Thure Erik Lunds natursyn: at mennesket inngår i naturen som alt annet, at en by er like mye natur som en skog, at det mennesket foretar seg uansett hører hjemme i naturen, nettopp fordi vi er natur. Og på det grunnlaget fremstår Det søte liv som rimelig forvirret og rotete.

Allerede i introduksjonen, hvor Lund setter premisset for resten av teksten, skiller han på teknologien og mennesket, som om teknologien ikke er menneskeskapt, eller i hvert fall menneskedefinert. Han fremstiller teknologien som noe selvstendig, noe selvgående, attpåtil med evnen til å reflektere over årsakssammenhenter: ”Av helt ukjente grunner for mennesket, men ytterst velkjente for teknologien (...)”. Deretter synes det som om han skiller på forskere og mennesker. Er ikke forskerne en del av naturen som alt annet? Hvorfor skriver han ikke vi? Ville bruken av vi sette mennesket som organisme utenfor naturen, som i vi og de andre? Og hvis forskerne står utenfor, er det da forskerne som er er teknologien?

Et raskt google-søk gir 1360 treff på strengen ”photosynthesis in humans” (”human photosynthesis” gir 838). Et flertall av artiklene ser ut til å inneholde kvasivitenskapelig spekulering. Det virker ikke som forskere faktisk forsøker å gjenskape fotosyntesen i den menneskelige organismen. En artikkel derimot, eller, det er egentlig et intervju: ”Human photosynthesis” – back to our origins” , forteller om den indiske mannen Hira Ratan Manek, som har gjennomført fasteperioder på opp til 411 dager. I periodene har han kun drukket vann. Hemmeligheten hans er noe han kaller ”sun gazing”, han gjør rett og slett det vi har fått høre helt fra barnsben av at vi aldri må gjøre: han stirrer på solen. Slik tar han inn solens livgivende kraft gjennom det eneste direkte bindeleddet vi har inn i hjernen, øynene. Og han ser fortsatt like bra. Hva er hemmeligheten? Jo, en helt naturlig prosess, forteller Manek: fotosyntese.

Men det er muligens ikke fotosyntesen, og menneskets eventuelle interne produksjon av sukker, Thure Erik Lund egentlig vil ta tak i. Det virker som om han bruker fotosyntesen som en innfallsport til å kommentere hvordan mennesket har satt seg selv utenfor naturen. Hvis vi ser forbi det faktum at vitenskapen ikke har noe blendende ønske om å la mennesket forvandle seg til grønnsaker, som Lund påstår i tredje avsnitt, er spørsmålet om hvorvidt det er filmkunsten som har skyld i dette ønsket, interessant. At mennesket fremstiller sukker, ikke sukker som i glukose, et av produktene etter fotosyntese, men sukker som et premiss for liv, med videokameraer og film, og at resultatet, filmkunsten, har blitt et slags premiss for vår eksistens. En tolkning kan være at Lund bruker fotosyntesen som et eksempel, han bruker den i overført betydning, for å illustrere at mennesket trenger mer enn sukker (fremstilt av vann, karbondioksid og sollys) for å overleve, selv om vi egentlig ikke trenger stort mer for å bevare liv, i hvert fall i den rent fysiske betydningen av ordet.

I intervjuet snakker også Manek om hvordan mennesket har utviklet seg fra fotosyntesen, ikke bare indirekte, ved at bakterier, enkelte bakterier kan også utføre fotosyntese, så smått begynte å rense atmosfæren for den giftige gassen karbondioksid i riktig gamle dager, og dermed gjorde planeten levelig, men også direkte, ved at alle organismer har utviklet seg fra den samme encellede skapningen, som, siden det ikke var noe annet å livnære seg på måtte utføre fotosyntese for å overleve. I et ekstremt tidlig stadium av vår eksistens har vi altså bedrevet fotosyntese i oss selv, altså, ikke i oss selv som det vi anerkjenner som menneskerasen, vi er per definisjon en rase, men i det som skulle bli oss. Vi oppsto med andre ord gjennom fotosyntese. Vi er rett og slett en direkte konsekvens av fotosyntese.

Lund stiller spørsmål om denne forskningen, forskningen på hvordan vi kan få den menneskelige organisme til å utføre fotosyntese, er et resultat av at kroppene våre snart ikke kan produsere nok blodsukker, fordi vi har spist for mye søtt, ”og om det er derfor hemoglobin og klorofyll er nesten identiske i sin kjemiske oppbygning”. Mener han at hemoglobin er så likt klorofyll fordi vi har spist så mye søtt? De er riktignok nesten identiske i kjemisk oppbygning, men har de ikke alltid vært det? Har vi gjennom vårt skyhøye sukkerinntak forandret hemoglobinens kjemiske sammensetning? Nei. Hemoglobin oppstår i en prosess som slett ikke er ulik fotosyntesen: oksygen bindes til et sekundært komponent og former en av fire typer molekyler som hemoglobin består av. Oxyhemoglobin formes f.eks. ved at oksygen binder seg med proteinet hemoglobin. Oksygen er helt vitalt for denne prosessen, akkurat som karbondioksid er helt vitalt for fotosyntesen. Karbonbaserte organismer, som mennesker, trær, dyr, ja, det meste, lever derfor i en symbiose med hverandre. Vi kan ikke leve uten hverandre. Vi er alle likeverdige spillebrikker i naturen.

I siste avsnitt skriver Lund om at det ikke finnes naturlig søte jenter lenger, de ”skal ikke være naturlig søte, nei de skal ikke være søte i det hele tatt, de skal helst være tøffe, kule, harde, og hvis de er søte, er de helst kunstig ironisk søte. Sånn er det å vokse opp med for mye søtsaker, og se for mye film i stuemørket”. Det virker som om Lund forsøker å si at vår kunstige fotosyntese, vår misoppfatning av hva som trengs for å overleve, være seg film, coca-cola eller et annet sukkerprodukt, næringsprodukt, være seg for kroppen eller for hjernen, setter oss utenfor, henviser oss til en plass utenfor naturen, et sted det er umulig å være med en forutsetningen at alt vi foretar oss er naturlig, at det er sånn vi blir hvis vi vokser opp med for mye søtsaker, i overført betydning, og for mye filmer, også i overført betydning.
Hvis jeg har gjennomskuet noen av Lunds tanker, hvilket jeg tror jeg har gjort, forutsatt at Leif Høghaugs korte sammenfatning av Lunds natursyn ikke er helt på jordet, fremmer Det søte liv en om ikke original, så i hvert fall en interessant idé, på en svært original måte. Så kanskje essayet ikke var så forvirret likevel. Men at det ikke finnes søte jenter tar han feil i.