Svart

Jeg våkner opp en morgen og føler en sterk avsky for svart. Et fryktelig hat jeg aldri har kjent før, jeg har tvert i mot vært fullstendig likegyldig til svart, det har vært like viktig eller uviktig som alt annet, men nå hater jeg altså svart så intenst at hodet holder på å sprenges. Det er en merkelig følelse. Jeg koker kaffe. Kullsvart. Pleier å ha fløte i kaffen, men nå kjenner jeg en sterk motstand mot å blande det rene hvite med dette avskyelige svarte. Jeg tømmer kaffen i vasken og tar meg et glass melk. Går sporenstreks bort til klesskapet, tar ut alt jeg har av svarte klær, hvilket er en del, siden jeg alltid har hatt en forkjærlighet for mørke klesplagg, og dytter de resolutt ned i en søppelsekk, som også er svart, og jeg blir dermed nødt til å kaste det hele ut av vinduet. Tar på meg den eneste hvite skjorten jeg har, og siden jeg ikke har noen hvite benklær blir jeg gående rundt i boksershorts, barbent, men hvit. Hatet herjer i kroppen min, jeg kyler et par svarte sko mot det åpne vinduet, men bommer og treffer den andre vindusruta, glasset singler og jeg hører skoene treffe asfalten noen hundredeler senere. TV-apparatet er svart, jeg røsker det ned fra veggen, åpner døren og slenger det nedover trappeoppgangen, løper inn på kjøkkenet og finner de svarte kaffekoppene bakerst i skapet, jeg kaster de i bakken og tramper på dem, barbent, jeg begynner å blø, men ser at koppene er hvite inni, og det er da enda noe, ikke gjennomsvarte i det minste, selv om det ikke hjelper, litt svart er like jævlig som helt svart, og føttene blør kraftig, men jeg bryr meg ikke, kokeplatene er svarte, de stirrer på meg i all sin svarthet, og jeg finner en boks med hvit spraymaling som jeg har stående i et skap etter at jeg fikset en ripe på bilen min, den hvite bilen min, og jeg sprayer de svarte kokeplatene hvite, men vet at innerst inne er de fortsatt svarte, jeg må ut, jeg må vekk. Svarte prikker danser foran øynene mine, jeg står i en dam av blod, forbannede svarte flekker, hvordan skal jeg få de vekk, forsøker å lukke øynene, men da blir alt svart og faen tenker jeg, jeg kan aldri lukke øynene igjen, likevel siger de sammen og jeg synker ned i knestående på gulvet. Drar meg ut av kjøkkenet og inn på stuen/soverommet som ble pusset opp av en kompis, svart, og jeg orker ikke være der, drar meg mot utgangsdøren og i det jeg nesten svimer av får jeg et glimt av meg selv i speilet, speilet som går fra gulv til tak rett ved siden av utgangsdøren, og jeg ser at også jeg er svart, kullsvart, før det blir svart. Faen.