Debattinnlegg

Etter å ha lest tidligere student ved forfatterstudiet Leonard Ibsens innlegg i Prosa, så jeg meg nødt til å engasjere meg i debatten. Les innlegget jeg fikk på trykk her. Innlegget har blitt forkortet, men slikt skjer jo. De har blant annet spisset frontene litt; jeg sa meg enig i enkelte av Ibsens påstander. Derfor bringer jeg herved hele mitt opprinnelige innlegg:


Ibsens bitre ripsbusker

Tidligere studiet ved Forfatterstudiet i Bø, Leonard Ibsen, skriver i Prosa 05/07, med et utdrag i Aftenposten Morgen 22.10.07, at studiet er metodeløst. Dagbladet følger 25.10 opp med en artikkel hvor forfatter Thorvald Steen får si at Livets skole er viktigst, og nei, nei, for all del – han har ikke gått noen forfatterskole.

Ibsens innlegg oppfattes mer som bitter sutring enn reell kritikk av forfatterstudiet i Bø. Et studium han selv har hatt lite utbytte av, og som han derfor føler behov for å sable ned. De faste lærerne, Eldrid Lunden og Leif Høghaug, har hittil i år vært åpne for å lese studentenes større prosjekter, for deretter å gi tilbakemelding. Vi har i undervisningssituasjon, av samtlige forelesere, blitt oppfordret til å levere utdrag av lengre arbeider vi driver med, fremfor oppgavebesvarelser. Gjesteforeleserne vi har hatt så langt, Monica Aasprung, Joar Tiberg, Morten Øen, Kyrre Andreassen og Trude Marstein har også tatt seg god tid til å lese studentenes tekster. Andreassen har sågar tatt imot tekster via e-post i etterkant, og kommet med tilbakemeldinger såfremt han har hatt tid. Det har heller ikke vært tendenser til drittslenging om verken USA eller Frp-velgere. Det er mulig studiet kommer til å forfalle grundig etter jul, og kanskje både Lunden og Høghaug mister interessen fullstendig, begynner å brenne det amerikanske flagget og slenge dritt om Frp-velgere, hvorpå jeg i så fall må dementere det hele, men jeg har vanskelig for å forestille meg at dette vil skje.

Forfatter Thorvald Steen har nok gått Livets skole, men han debuterte i en alder av 29. Problemet med Livets skole er at når man er uteksaminert, så er det for sent. Steen påpeker: ”Ingen forfatterskole kan presse deg inn i den retningen eller sjangeren du skal skrive innenfor.” Nei, men det er det heller ingen som forsøker. Min oppfatning av forfatterstudiet er at vi er 14 skribenter med svært forskjellig stil, hvor hver og en blir oppmuntret til å videreutvikle nettopp den. Ingen er på langt nær ferdigutviklet, men hvis en av oss, kanskje en av oss som i følge litteraturkritiker Ane Farsethås ikke har noe å melde, skulle bli så overmodige at vi sender inn et manus, så er det vel fortsatt forlagskonsulentenes oppgave å sable oss ned, be oss prøve på nytt, eller bare avfeie oss med en enkel refusert? For så vidt jeg vet ramler det inn med talentløse manus til forlagene daglig, slik det alltid har gjort, og hvis mengden skulle øke med ett eller to som følge av en forfatterutdanning: hva så?

Flere av studentene i årets kull har mange års utdanning bak seg. Noen har sågar vært yrkesaktive lenge. Alle har et ønske om å skrive, men alle vet at de ikke blir forfattere av å gå forfatterutdanningen. Det de fleste derimot trenger er tid, anerkjennelse (hvis fortjent) og veiledning.

Jeg innser min egen svakhet i debatten – jeg har kun tilbakelagt 2,5 måned av studiet – og vil derfor ikke forkaste Ibsens påstander fullstendig. Det har vært tendenser til forsentkomming. Vi ble også kalt ”pussycats”, hvilket også jeg oppfattet som autoritært. Og hvis det skulle vise seg at Høghaug avbryter meg under muntlig eksaminering for å vende bort fra et tema jeg kan, og dermed gå bort fra sin lovnad om at muntlig i stor grad skal la oss få vise vår egen forståelse av de store sammenhengene, blir jeg svært skuffet.

Et læringsmiljø blir oppfattet forskjellig av forskjellige studenter. En studieteknikk som fungerer for én, er helt feil for en annen. Studentene på forfatterutdanningen i år har ved to anledninger vært misfornøyde med undervisningen. Det har da enten blitt sagt fra i plenum, eller via undertegnede, som er tillitsvalgt, og de lærerne innvendingene har kommet mot, har gjort sitt beste for å justere undervisningen så flest mulig skal få best mulig utbytte. Ibsen nevner ikke hvorvidt hans kull forsøkte å klage på undervisningsopplegget der og da, ei heller om resten av hans kull stiller seg bak hans påstander. Men hvis det skulle være slik at Ibsen står alene, og ikke har forsøkt å si fra, er det vel mer nærliggende å konkludere med at forfatterutdanningen ikke var noe for Ibsen, fremfor at forfatterutdanningen er metodeløs.