Tid for anger

Alt i Ord

2010-09-19T03:26:00.001-07:00

Vidar lurte en gang på om jeg var død. Jeg er ikke død. Denne bloggen derimot, den er død.

Du finner meg nå på www.altiord.no

Link til blogg: Kirkespiret.

Mvh
Lasse

Er jeg død?

2008-08-19T14:19:00.000-07:00

Vidar lurer på om jeg er død. Vel, jeg er ikke død. Ikke enda. Men jeg jobber ekstremt mye, og får dessverre ikke tid til halvparten så mye lesing som jeg skulle ønske. Jeg ser jeg ikke har postet noe siden den 21. juli, og det er jo straks en måned siden. I mellomtiden har jeg lest:

Gift av Kielland
Sangen om den Røde Rubin av Mykle
Grafitti av Vendt/Bauer
halve Idioten av Dostjovotskibotski

Så jeg har igrunn fått lest en del likevel. Ja. Det har jeg jammen. Men skrevet om det har jeg altså ikke :p

2008-06-22T04:52:00.000-07:00

Tittel: Natt til mørk morgen
Forfatter: Ingvar Ambjørnsen
Utgitt: 1997
Lest: juni 08

DENNE HAR stått i hylla en stund, og siden jeg i grunn har fått smaken på novelleformatet det siste året, plukket jeg den, like etter jeg hadde plassert den i den nye Ikea-bokhyllen jeg så meg nødt til å ha i min nye (leide) leilighet, ned, for så å lese den på et par dager. Synes særlig "Musene" og "Sølvfjorden" står ut som veldig gode, men tittelnovellen "Natt til mørk morgen" har også en slags nifs kvalitet jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Det meste er sagt om språket til Ambjørnsen, så jeg orker ikke å vase etter alle andre med komplimenter og lovprisninger. Vel, der gjorde jeg det på en måte likevel. Pytt pytt. Han fortjener det.

Formateringen...

2008-06-21T03:26:00.001-07:00

Hva har skjedd med formateringen på alle postene mine? Teksten skal jo ikke begynne før under bildet. Jaja, eg orkar ikkje retta det oppatt.

EDIT: Jeg vil heretter formatere innleggene litt annerledes, og begynner med neste bok, Natt til mørk morgen. Om det er penere, styggere, mer praktisk, enklere, ja, enklere er det jo, vet jeg ikke, altså, med unntak av at det med at det er enklere vet jeg ikke hvorvidt det er penere, styggere eller mer praktisk enda. Det får tiden vise.

2008-06-21T03:20:00.000-07:00

Tittel: Gift
Forfatter: Alexander Kielland
Utgitt: 1883
Lest: mai/juni 08

De gamle er best, de gamle er best! Historien om Lille Marius er lest, elsket og hatet av generasjoner - nå enda en. Eller, jeg tror jo ikke jeg er den første i min generasjon som leser Gift, det ville vært trist, tragisk, ja, heller tragisk, men i min familie er jeg i hvert fall den eneste i min generasjon som har lest Gift. Eller, har du lest den, Linda? Uansett: Alexander Kiellands oppgjør med pugge- og autoritetsveldet i norsk skoleverk er en herlig bok. At språket skal, må, for enhver pris, utvikle seg, er, etter å ha lest Gift, samt en del Hamsun, fjas. Språket var jo utsøkt allerede i 1883. Anbefales!

Babes with books

2008-06-02T12:19:00.000-07:00

For øyeblikket leser jeg Alexander Kielland - Gift. Jeg var innom Notabene på Råholt i dag, etter at jeg hadde vært barnevakt for min vidunderlige niese, og der fant jeg dos buchos av Axel Jensen, i samlede-serien (som idiotisk nok ikke engang inneholder halvparten), samt en bok av Adorno for den nette sum av 200 kroner. Så kommer jeg hjem, og all leselyst blir, om ikke fordrevet, så i hvert fall noe forvirret av denne bloggen.

Du kan være så pen du bare vil, men er du dum i hue er du stygg uansett. Og disse ser da i grunn smarte ut? Jupp. Jeg er litt fascist til tider. Deal with it.

2008-05-27T05:58:00.001-07:00

Tittel: Til øya
Forfatter: Agnar Lirhus
Utgitt: 2006
Lest: april/mai 08

Jeg drev og leste "Til øya" da jeg plukket opp "Ikaros", og da ble jammen "Til øya liggende på vent. Det var kanskje litt dumt for min oppfatning av "Til øya", men det får gå. Lirhus har gått Forfatterstudiet i Bø, og dette er hans andre bok. Han debuterte med "Skogen er grønn" i 2005. Han forteller i et intervju med Dagbladet: "Jeg ser på musikk og litteratur som nært beslektet. I skriveprosessen tenker jeg faktisk kun på rytme og klang. Så ser jeg på meningen i etterkant.". Det synes godt i boka. Han er en sucker for ord som klinger likt, helst adjektiver, og av og til går det på nervene løs. Men når det funker, så funker det som pokker, da flyter det. Selv om jeg helt klart ser kvaliteten i bokas siste halvdel, en slags beskrivelse av evolusjonen, av samfunnet, av skapninger, det går unna, beskrivelsene er tidvis herlige, så appellerer det ikke helt. Det blir hakket for symbolsk for meg. Men Gud bevare (han har nå bidratt i to poster rett etter hverandre, Gud altså, får håpe det kan tilskrives dagen, at det ikke er en generell dreining mot the cloth i livet mitt) , Lirhus er absolutt et talent. Gleder meg til å lese "Skogen er grønn". Den er visst hakket mer konkret.

2008-05-27T03:43:00.000-07:00

Tittel: Line
Forfatter: Axel Jensen
Utgitt: 1959
Lest: mai 08

Hvis det er Line du har: les, les, les, sa Thomas. Og Thomas kan, i den rette lyssettingen, når han har linser og kjortel på, hvilket han ofte har, minne litt om Jesus. Og som kjent er jeg ikke vond å be, når det er Herren som ber. Og Thomas hadde rett han (jeg går ut ifra at denne ivrige oppfordringen også var et slags bifall, en anbefaling). Line er fantastisk. MEN: de første femti sidene er grusomme. For en motbydelig mengde mennesker. At Jacob ikke bare dreper dem alle med en gang. Jeg var redd hele boken skulle være sånn, da hadde jeg lagt den fra meg i ren frustrasjon, men jeg ble heiet videre, og i etterkant ser jeg at alle disse motbydelige menneskene, Laffen, Siggen, Ruslebiffen, Ellen, Bitten, Fitten og Gud vet hva de het alle mann, var vesentlige for historien. Axel Jensen har definitivt fått en ny tilhenger i meg. Tilhenger. Rart hvordan man automatisk assosierer til en tilhenger til bil, ikke en fan, men fan er et stygt ord, jeg vil slutte å bruke fan, heretter vil jeg bruke tilhenger, i ekstreme tilfeller kanskje tilbeder, etterfølger eller støttespiller. Muligens ikke støttespiller.

2008-05-27T03:34:00.000-07:00

Tittel: Ikaros - en ung mann i Sahara
Forfatter: Axel Jensen
Utgitt: 1957
Lest: mai 08

- Hvem?
- Axel Jensen, du har hørt om han?
- Neeeeei...
- Hva, har du ikke hørt om Axel Jensen? Han var mer eller mindre en av Norges eneste beatforfattere!

Samtalen utløp seg på Statoil, Kongsberg. Ei venninne var mildt sagt sjokkert over at jeg ikke hadde hørt om Axel Jensen. Jeg hadde ikke mye å si til mitt forsvar, så jeg begynte å snakke om den nye Kurt Nilsen-skiva, den skulle visst være bra, duett med Willy Nelson og gode greier. Snakker om å dra sin egen kredibilitet ned i søla. Uansett, jeg kunne ikke være meg bevisst ikke å ha hørt om Norges mer eller mindre eneste beatforfatter, så jeg bestilte, så fort jeg kom hjem, "Og resten står skrivd i stjernene". Den fikk jeg virkelig ikke taket på. - Du må lese Line, eller Ikaros, fikk jeg høre. Men lommeboken var slunken, så jeg måtte innfinne meg på biblioteket. Eidsvoll Folkebibliotek. Det hadde blitt pusset opp. Grundig. I første etasje befant det seg en kafé, en kafé, i Eidsvoll - tenk, det er sant, ingenting kan stanse fremskrittet, eller jo, skal se at den globale oppvarmingen gjør det, stanser fremskrittet, og alt annet, uansett, det hadde blitt kafé, og jeg fant "Ikaros, under reiseberetninger, en sliten gammel fille, tok den med til skranken, hvor jeg fikk høre at kontoen min fortsatt var aktiv, selv om den ikke hadde blitt brukt på over ti år, og når jeg først kom hjem, med Ikaros, klarte jeg ikke legge den fra meg. For Ikaros er rå. Det er virkelig en nydelig bok. Sånn i retrospekt er jeg glad jeg ikke hadde hørt om Axel Jensen, for nå har jeg jo hørt om han, og kan lese han, hvilket jeg gjør. Ubevisst sparing er det beste som er. Lurer på om jeg har en stinn sparekonto et sted også?

2008-05-01T03:39:00.000-07:00

Tittel: Applaus
Forfatter: Heidi Marie Kriznik
Utgitt: 2002
Lest: april 08

Heidi Marie Kriznik vant Tarjei Vesaas´ debutantpris 2002 for Applaus. Og etter å ha lest den er det tydelig at det var en velfortjent pris. Boka er stilsikker, språket godt, og de gangene du tror Kriznik har driti seg ut, er det bare et elegant fortellerteknisk grep, som du blir sittende å humre litt av i etterkant. Boken er akkurat passe lang (140 små sider) for sin historie. Man må jo ikke skrive 400 sider hvis historien fint lar seg fortelle på 140.

Nå har jeg et ordentlig dilemma på gang her. Det har vært så mye kilosalg og mammutsalg og gud vet ikke hvorfor de selger så billig-salg at jeg har en anselig mengde bøker liggende. Og en tom bankkonto. Og jeg bor hjemme, så jeg har nok av tid til å lese. PS: har du jobb til meg, ring meg ( 9 1 6 0 6 3 5 5 )... Jeg får tenke litt på det. Mulig det blir Axel Jensen. Men Armand V. frister og. Blir vel en avgjørelse i løpet av dagen. Gratulerer til arbeiderne forresten: jeg er ikke en av dere, men dere har min solidaritet!

Om kjøttpøkker på eksrussefest

2008-04-26T05:26:00.000-07:00

Advarsel: følgende innlegg er kun ment som terapi for undertegnede og bør på alle måter tas seriøst. Føler du deg truffet er det sannsynligvis fordi du er en kjøttpøkk på eksrussefest.

Jeg vil starte med en innrømmelse. Jeg dro på landstreffet for russ på Lillehammer også året etter jeg var russ. Altså: jeg var tilstedeværende på dette forferdelige arrangementet i både 2001 og 2002. Dette gjør meg ikke bare kvalifisert til å mene noe om det jeg nå skal mene noe om, det gjør også meg, som henholdsvis 18- og 19-åring, til en patetisk liten guttevalp. Det har jeg aldri nektet for at jeg var heller, jeg har faktisk ved flere anledninger ytret ønske om å møte meg selv, la oss si som 18-åring, for deretter å gi meg selv en ordentlig runde med juling, samt et par Dag Solstad-bøker. Det som skremmer meg er at det tydeligvis finnes en fryktinngytende mengde "mennesker" som er like dumme i hue nå, som jeg var da. Jeg snakker om "Eksrussefesten", et heidundrande arrangement, som vil "utløse små bomber av lykke" over alle idiotene som deltar. Og delta skal rusk og rask i hele Bø. Faktisk er denne festen så fryktet at SiTel (Studentskipnaden i Telemark) og Politiet samarbeider for å holde studenthybelhusene vorspielfrie og gatene trygge. Foreløpig gjør de en elendig jobb.

På torsdag fullførte jeg min Bachelorgrad i journalistikk (pause for applaus: applause(?)). Ingen bragd i seg selv, enhver med annet enn brød mellom øra kan få seg en Bachelorgrad i hva det skulle være i disse dager. Etter eksamen hadde jeg ambisjoner om å pakke og vaske meg ut av hybelen jeg bor i. Det gikk selvsagt helt skeis. For etter å ha fullført en 3-årig utdanning, når en har havnet i en situasjon hvor man står uten jobb, studielån eller bolig, og solen attpåtil skinner fra skyfri himmel, da er det ikke utvask av hybel en tenker på. Vi kjøpte noen pils og satte oss i sola. Det ble et heidundrande antiklimaks, men det er i og for seg fullstendig irrelevant i denne sammenhengen. Relevant er derimot Jarl Henning (kompis) og mins behandling av en kjøttpøkk som presterte å klatre opp på taket, strippe seg ned til sin riktignok svært veltrente kropp, for så å stå der og briefe for et par venninner nede i gården. Vi hadde, som vanlig, gått ut i fra at disse jentene hadde noe mellom øra, at de hadde noe å fare med, så vi ble selvsagt overrasket over at disse jentene var mer interessert i idioten på taket enn våre, eller i hvert fall min, blekfete vom, vårt lynende intellekt, for ikke å snakke om samtalen vi nettopp hadde ført om poesitet. Så vi brøt ut i en slags unison forsvarstale for heller å ha hjerne enn muskler (de kan kombineres, men en veltrent kropp vil alltid til en viss grad gå på bekostning av en veltrent hjerne). Vi ble høylytte, vi ville jo at jentene skulle høre oss, og i retrospekt kan det nok tenkes at vi fremsto som ikke rent lite patetiske. Pytt. Det har vi gjort før. Men vi er patetiske med hjerne. Hvilket bringer meg til sakens kjerne:

Disse kjøttpøkkene befinner seg nå, med sine brødhuer og magemuskler, ute i gården, hvor de hører på forferdelig musikk, drikker øl (det har de gjort siden 11) og mesker seg i russedressene sine. Surprise, surprise. Kall meg gjerne negativ, misantropisk, dømmende, realistisk og observant (alt stemmer), men hvorfor i helsikke må man iføre seg denne forferdelige drakten når man endelig har vunnet fremtiden og kommet seg forbi idiotalderen (12-13 - 22-23, avhengig av miljøet du vokser opp i)? Hvis man absolutt skal ha en unnskyldning til å dra i gang en stor fest, hvorfor ikke simpelthen feire at det var sol på mandag, tirsdag, onsdag og torsdag? Jeg tror jammen det var sol fredag og. Og hvorfor må man på død og liv oppføre seg som en komplett idiot så snart man ifører seg den latterlige røde, svarte, grønne, blå dressen?
Disse to kjøttpøkkinene klatret opp på taket av paviljongen ute i gården. Hun ene var iført et par særdeles smakløse, hvite sko med høye hæler, hæler hun knapt nok så normaltfungerende ut med på flatmark. Så hvorfor ikke klatre opp på et tak. Så sto de der da, og danset til den idiotiske musikken. Jeg tror de er på min alder, en fin alder, hvis du vet hva du kan bruke den til.

Som nevnt innledningsvis skrev jeg dette mest for å få ut min egen frustrasjon. Jeg la til og med ved en slags brukerveiledning, en advarsel. Når jeg leser gjennom det jeg har skrevet ser jeg at det ikke var nødvendig. Dette kunne fint stått på egne ben: den objektive sannheten om kjøttpøkkene ute i gården kommer tydelig frem. Likevel lar jeg det stå. Kanskje for å få et sluttpoeng. Jeg vet ikke.

Tillegg (to dager senere): Se her. I rest my case.

2008-04-26T05:17:00.000-07:00

Tittel: Ellevte roman, bok atten
Forfatter: Dag Solstad
Utgitt: 1992
Lest: april 08

Visstnok ikke hans beste bok, og dårligst av de tre jeg hittil har lest, men absolutt leseverdig. Språket til Solstad har virkelig forført meg, ja, forført, man kan bli forført av språk, og det er faktisk langt mindre problematisk enn å bli forført av, la oss si: det motsatte kjønn. Enkelte likhetstrekk finnes jo. Blir man først forført av språk/det motsatte kjønn, vil en jo gjerne fortsette forholdet. Derfor gyver jeg løs på Arman V. Med Joar Tiberg på si, som en hemmelig flørt: fikk Fåglar i förorten - Med Finnskogen och södra Indien i posten i går, bestilt fra bokus. Ah, Tiberg. Glemmer aldri hans opplesning ved Forfatterstudiet i august. Skulle ønske det fantes videoopptak av det.

Et Essay, en slags anmeldelse

2008-04-11T07:03:00.000-07:00

Den siste uka har vi hatt kritikerseminar. Arve Kleiva, Rune Christiansen og vår kjære Leif Høghaug har sagt både det ene og det andre om både det ene og det andre, det har vært veldig interessant, synes jeg, selvfølgelig, alt jeg skriver her er jo ting jeg synes, og jeg har fått mye ut av det. Vi fikk i oppgave å skrive en anmeldelse av en diktsamling som jeg virkelig ikke fikk taket på: heldigvis fikk vi en alternativ oppgave - å skrive en anmeldelse av ett eller to av Thure Erik Lunds essayer. Her er mitt forsøk.

Being in touch with the natural world is crucial
- en mulig lesning av Thure Erik Lunds essay Det søte liv

I essayet Det søte liv, fra essaysamlingen Om naturen (2004) skriver Thure Erik Lund om hvordan mennesket, som organisme, forsøker å tilegne seg evnen til å utføre fotosyntese – å produsere sukker ut i fra råvarene karbondioksid, sollys og vann. Mer korrekt, han skriver at forskerne forsøker å finne ut hvorvidt det lar seg gjøre, hvoretter han reflekterer rundt årsakene til denne forskningen.

Selv har jeg ikke lest hele essaysamlingen Om naturen, men under en forelesning ved Forfatterstudiet i Bø, mandag 7. april 2008, redegjorde (tittel) Leif Høghaug for hvordan essayene gir uttrykk for Thure Erik Lunds natursyn: at mennesket inngår i naturen som alt annet, at en by er like mye natur som en skog, at det mennesket foretar seg uansett hører hjemme i naturen, nettopp fordi vi er natur. Og på det grunnlaget fremstår Det søte liv som rimelig forvirret og rotete.

Allerede i introduksjonen, hvor Lund setter premisset for resten av teksten, skiller han på teknologien og mennesket, som om teknologien ikke er menneskeskapt, eller i hvert fall menneskedefinert. Han fremstiller teknologien som noe selvstendig, noe selvgående, attpåtil med evnen til å reflektere over årsakssammenhenter: ”Av helt ukjente grunner for mennesket, men ytterst velkjente for teknologien (...)”. Deretter synes det som om han skiller på forskere og mennesker. Er ikke forskerne en del av naturen som alt annet? Hvorfor skriver han ikke vi? Ville bruken av vi sette mennesket som organisme utenfor naturen, som i vi og de andre? Og hvis forskerne står utenfor, er det da forskerne som er er teknologien?

Et raskt google-søk gir 1360 treff på strengen ”photosynthesis in humans” (”human photosynthesis” gir 838). Et flertall av artiklene ser ut til å inneholde kvasivitenskapelig spekulering. Det virker ikke som forskere faktisk forsøker å gjenskape fotosyntesen i den menneskelige organismen. En artikkel derimot, eller, det er egentlig et intervju: ”Human photosynthesis” – back to our origins” , forteller om den indiske mannen Hira Ratan Manek, som har gjennomført fasteperioder på opp til 411 dager. I periodene har han kun drukket vann. Hemmeligheten hans er noe han kaller ”sun gazing”, han gjør rett og slett det vi har fått høre helt fra barnsben av at vi aldri må gjøre: han stirrer på solen. Slik tar han inn solens livgivende kraft gjennom det eneste direkte bindeleddet vi har inn i hjernen, øynene. Og han ser fortsatt like bra. Hva er hemmeligheten? Jo, en helt naturlig prosess, forteller Manek: fotosyntese.

Men det er muligens ikke fotosyntesen, og menneskets eventuelle interne produksjon av sukker, Thure Erik Lund egentlig vil ta tak i. Det virker som om han bruker fotosyntesen som en innfallsport til å kommentere hvordan mennesket har satt seg selv utenfor naturen. Hvis vi ser forbi det faktum at vitenskapen ikke har noe blendende ønske om å la mennesket forvandle seg til grønnsaker, som Lund påstår i tredje avsnitt, er spørsmålet om hvorvidt det er filmkunsten som har skyld i dette ønsket, interessant. At mennesket fremstiller sukker, ikke sukker som i glukose, et av produktene etter fotosyntese, men sukker som et premiss for liv, med videokameraer og film, og at resultatet, filmkunsten, har blitt et slags premiss for vår eksistens. En tolkning kan være at Lund bruker fotosyntesen som et eksempel, han bruker den i overført betydning, for å illustrere at mennesket trenger mer enn sukker (fremstilt av vann, karbondioksid og sollys) for å overleve, selv om vi egentlig ikke trenger stort mer for å bevare liv, i hvert fall i den rent fysiske betydningen av ordet.

I intervjuet snakker også Manek om hvordan mennesket har utviklet seg fra fotosyntesen, ikke bare indirekte, ved at bakterier, enkelte bakterier kan også utføre fotosyntese, så smått begynte å rense atmosfæren for den giftige gassen karbondioksid i riktig gamle dager, og dermed gjorde planeten levelig, men også direkte, ved at alle organismer har utviklet seg fra den samme encellede skapningen, som, siden det ikke var noe annet å livnære seg på måtte utføre fotosyntese for å overleve. I et ekstremt tidlig stadium av vår eksistens har vi altså bedrevet fotosyntese i oss selv, altså, ikke i oss selv som det vi anerkjenner som menneskerasen, vi er per definisjon en rase, men i det som skulle bli oss. Vi oppsto med andre ord gjennom fotosyntese. Vi er rett og slett en direkte konsekvens av fotosyntese.

Lund stiller spørsmål om denne forskningen, forskningen på hvordan vi kan få den menneskelige organisme til å utføre fotosyntese, er et resultat av at kroppene våre snart ikke kan produsere nok blodsukker, fordi vi har spist for mye søtt, ”og om det er derfor hemoglobin og klorofyll er nesten identiske i sin kjemiske oppbygning”. Mener han at hemoglobin er så likt klorofyll fordi vi har spist så mye søtt? De er riktignok nesten identiske i kjemisk oppbygning, men har de ikke alltid vært det? Har vi gjennom vårt skyhøye sukkerinntak forandret hemoglobinens kjemiske sammensetning? Nei. Hemoglobin oppstår i en prosess som slett ikke er ulik fotosyntesen: oksygen bindes til et sekundært komponent og former en av fire typer molekyler som hemoglobin består av. Oxyhemoglobin formes f.eks. ved at oksygen binder seg med proteinet hemoglobin. Oksygen er helt vitalt for denne prosessen, akkurat som karbondioksid er helt vitalt for fotosyntesen. Karbonbaserte organismer, som mennesker, trær, dyr, ja, det meste, lever derfor i en symbiose med hverandre. Vi kan ikke leve uten hverandre. Vi er alle likeverdige spillebrikker i naturen.

I siste avsnitt skriver Lund om at det ikke finnes naturlig søte jenter lenger, de ”skal ikke være naturlig søte, nei de skal ikke være søte i det hele tatt, de skal helst være tøffe, kule, harde, og hvis de er søte, er de helst kunstig ironisk søte. Sånn er det å vokse opp med for mye søtsaker, og se for mye film i stuemørket”. Det virker som om Lund forsøker å si at vår kunstige fotosyntese, vår misoppfatning av hva som trengs for å overleve, være seg film, coca-cola eller et annet sukkerprodukt, næringsprodukt, være seg for kroppen eller for hjernen, setter oss utenfor, henviser oss til en plass utenfor naturen, et sted det er umulig å være med en forutsetningen at alt vi foretar oss er naturlig, at det er sånn vi blir hvis vi vokser opp med for mye søtsaker, i overført betydning, og for mye filmer, også i overført betydning.
Hvis jeg har gjennomskuet noen av Lunds tanker, hvilket jeg tror jeg har gjort, forutsatt at Leif Høghaugs korte sammenfatning av Lunds natursyn ikke er helt på jordet, fremmer Det søte liv en om ikke original, så i hvert fall en interessant idé, på en svært original måte. Så kanskje essayet ikke var så forvirret likevel. Men at det ikke finnes søte jenter tar han feil i.

2008-04-11T06:59:00.000-07:00

Tittel: Roman 1987
Forfatter: Dag Solstad
Utgitt: gjett én gang
Lest: april 08

Som sagt i en tidligere post gledet jeg meg til å begynne på Roman 1987. Det gjorde jeg helt rett i - den skuffet virkelig ikke. Men som jeg sa i den samme posten, den tidligere altså: jeg føler meg ikke verdig til å si noe om boka, det er bare helt rått, og jeg er bare helt...vel, ikke rå i hvert fall. Jeg vil veldig gjerne, men jeg makter ikke, jeg har tenkt veldig mye, men ikke på langt nær nok. Hovedpersonen heter Fjord - det er et vakkert navn (ikke at akkurat skjønnheten i et navn har noe å si for en bok, men jeg synes nå uansett det er et fint navn). Vi følger han fra han går av toget på Lillehammer for å tiltre en lærlingestilling i journalistikk til han nesten 30 år lurer på om han skal klippe plenen. Eller. Jo. Les slutten, den er genial, jeg lar det stå med det. Foreløpig. Hmmm...

2008-04-03T13:04:00.000-07:00

Tittel:Autistene
Forfatter: Stig Larsson
Utgitt: 1979
Lest: februar eller mars 08

Har visst glemt å legge ut denne. Jarl Henning fikk den anbefalt av Trude Marstein, også plukka jeg den med meg fra han en kveld. Fikk ikke tak på denne i det hele tatt. Men språket er glimrende. Må nok leses til filler (ja, TIL filler) hvis jeg skal forstå noe utover at det eneste jeg muligens skal forstå er at jeg ikke skal forstå.

2008-04-03T09:31:00.000-07:00

Tittel: Månen over porten
Forfatter: Per Petterson
Utgitt: 2007
Lest: mars/april 08

Jeg leste et Per Petterson-essay i et kompendium jeg fikk på skolen, det het Stil og språk i klassereisens tid. Jeg har ikke lest noe Petterson, ikke spør hvorfor, det har bare ikke falt seg slik, men jeg falt for det upretensiøse språket og de vettuge refleksjonene. Så når jeg fant hans essaysamling, Månen over porten, på kilosalg på Kongsberg, plukket jeg den meg, sammen med Trude Marsteins essaysamling Konstruksjon og inderlighet, og en artikkelsamling jeg just nu ikke husker navnet på. Totalt 100 kroner for 1,1 kilo bøker. Helt ålreit. Det er ikke alle essayene i boka jeg liker like godt, som seg hør og bør, dessuten er det en del essayer om forfattere jeg ikke har lest eller ikke har hørt om, men et par av de har bitt seg fast. Det absolutte høydepunktet er tidligere nevnte Stil og språk i klassereisens tid. Essayet om Ola Bauer var også fint: hvis noen skriver om meg, når jeg en gang stryker med: "Lasse er død. Det er for jævlig.", så har jeg vel nådd langt nok her i livet. Engler og Guiness var bra, så også Hvor hunden er begravet. Det er uansett fint å lese essayer, som avbrekk, som pauser, og for å lære noe. Jeg er for eksempel jævlig hypp å lese Ola Bauer nå, og Louis-Ferdinand Céline ligger allerede foran meg på pulten. Men i motsetning til Månen over porten, som er en kjempefin utgave, bra papir, bra font, bra design, er denne utgaven av Reisen til nattens ende forferdelig, og det er ikke brått sikkert jeg orker å begynne på den. Særlig fordi Ellevte roman, bok atten ligger her også. Og Ut å stjæle hester. Noen som vil gi et stipend til en fremtidig debutant med for mange bøker å lese og for liten tid, og for lite penger, til å gjøre det?

46 sider, snart 50?

2008-03-28T14:59:00.000-07:00

Are we going somewhere? Håper det. Punkt 16, enkel linjeavstand, 4,4 høyre/venstre-mark, 4,8 oppe/nede-marg, som anbefalt av Rune Christiansen, som også har deler av manuset til gjennomlesing for se om det er liv laga. Ved å sette det opp slik blir det omtrent som romansider, så det du ser på er muligens 46 sider i et romanprosjekt. Hvis jeg står løpet ut. Jeg har jo en tendens til å flytte på meg, gi opp, eller begynne på noe nytt når ting først begynner å gå bra. Time will show.

2008-03-28T10:03:00.000-07:00

Tittel: Paa turne
Forfatter: Knut Hamsun
Utgitt: 1960
Lest: mars 08

Ah, du Knut, du Knut. Dette er en samling på tre foredrag som vår venn holdt i Kristiania i 1891. Jeg fant boka i hylla på hytta til Bjørgulf og Nanna (type tante og onkel), og fordypet meg i den i påsken. Og Hamsun hadde noen gode poenger. Evt. har. Om psykologien i den norske litteraturen, som han var veldig opptatt av. I det første foredraget, Norsk literatur", gjør han rede for hvorfor han synes Bjørnstjerne Bjørnson er en "pedagog for voksne børn". Kostelig lesning. Ibsen får også kjørt seg.

Jeg vet ikke hvor lett denne er å få tak i lenger, men jeg fant et eksemplar på antikvariat.net, som, i skrivende stund, er å finne her

En god latter...

2008-03-23T04:39:00.000-07:00

Etter 2 timer på pugster.no, sånn bare for å komme i gang med skrivingen, snublet jeg over denne:

http://view.break.com/388549 - Watch more free videos

Og lo til jeg fikk tårer i øya. Sånn. Nå kanskje jeg kan få skrevet litt.

2008-03-17T09:34:00.000-07:00

Tittel: Artikler 1993-2004
Forfatter: Dag Solstad
Utgitt: 2004
Lest: februar/mars 08

For å si det sånn: mens jeg leste Artikler 1993-2004 leste jeg først én bok parallelt, den måtte jeg legge bort da språket overhodet ikke holdt mål sammenlignet med Solstad. Deretter begynte jeg på én til. Den kommer det en omfattende slakt av etter hvert.

Artikler 1993-2004 er, som tittelen antyder, en artikkelsamling. Artiklene har vært publisert både her og der, i tidsskrifter, aviser, festskrifter, artikkelsamlinger osv, og omhandler temaer så forskjellige som fotball, politikk, skøytesport og rosekrigen. Og bare så det er sagt, jeg er ikke fotballinteressert. Jeg har ment at det fremstår som litt hjernedødt å bruke så mange timer på fotball som mange gjør, men her kommer Solstad og feier meg av banen (!). I en artikkel beskriver han Sandefjords nedrykksstrid så medrivende at selv jeg nesten måtte reise meg opp fra horisontal stilling for å være litt spent. Misforstå meg rett - jeg synes fortsatt fotball er noe tull, det burde vært lovfestet at kun lag innen sykkelavstand fra hverandre kunne spille mot hverandre, makslønn for en fotballspiller kunne f.eks. vært 500k og overgangssummene ubetydelige, men Solstad klarer på en merkverdig måte å få meg engasjert i Sandefjord ILs nedrykksstrid. Det må være språket. Det finnes rett og slett ingen måte for en jypling som meg å beskrive Solstads språk på. Det må oppleves. Og hvis du er fotballinteressert får du pokker meg like Solstad også. Jeg kaster meg over Roman 1987...

2008-02-23T05:27:00.000-08:00

Tittel: Hva
Forfatter: Ko Un
Utgitt: 1991
Lest: februar 08

Ja. Hva kan jeg si? Jeg er rett og slett alt for lite orientert om koreansk og buddhistisk historie, for ikke å snakke om identitet, til å få så mye ut av disse diktene. Et par av de tar jeg:

Ekko (s. 10)

Spørre fjellet ved solnedgang
DU er - hva?

Du er - hva - hva ...

Bare (s. 70)

På denne stien går jeg alene
Noen sa jeg skulle gå der
Derfor går jeg her
Vannet bare renner gjennom dalen
Noen sa det skulle gjøre det
Derfor renner det
Verdens visdom er patetisk

...men resten?

Dag (s. 22)

En inntørket lort
Ingen fluer som surrer

Er dette paradis? Nei

Ko Un er, i følge etterordet, en betydelig skikkelse i nyere Koreansk historie. Han har vært alt fra buddhistmunk via alkis til torturert, politisk fange. Han arbeider i dag hardt for å gjenforene Nord- og Sør-Korea. Duden er et opplyst, orientert og kunnskapsrikt menneske. Men det hjelper ikke. For det er ikke jeg. Jeg får prøve å plukke opp igjen denne etter en Bachelor of Arts in Buddhist Studies with Himalayan Language, som jeg, helt oppriktig, er veldig hypp på.

2008-02-23T04:49:00.000-08:00

Tittel: Mønsteret rakner
Forfatter: Chinua Achebe
Utgitt: 1959
Lest: februar 08

Det var pinlig å innse at jeg faktisk ikke hadde lest noe afrikansk litteratur. Null. Nada. Med unntak av et par avisartikler av Sør-Afrikanske bleikfiser var jeg helt blank hva et helt kontinent angikk. Så ikke mere. Joakim er en belest mann, og i hans fyldige hyller fant jeg denne boken av Chinua Achebe. Linken er til den engelske utgaven, den norske fant jeg bare på bokklubben.no. Greit hvis du er medlem (jeg meldte meg inn nå og fikk gavekort på 750 kroner. De har nemlig fått en tjeneste som varsler og lar deg avbestille månedens bok på sms).

Okonkwo er en mektig mann i stammen sin. Han er kriger, han er storbonde og han er en fenomenal bryter. Men han er bitter, aggressiv og innesluttet, og livredd for å bli som sin far. Med en solid dose uflaks og ved god hjelp fra den hvite mann tar livet hans en drastisk vending, things fall apart.

Først gikk boka meg på nervene. Den tradisjonelle "folkefortellingstilen" var ikke helt min kopp med kaffe/te/irish coffee, men historien var i og for seg interessant, så jeg fortsatte. Heldigvis. For før jeg nådde slutten var jeg helt inne i det, språket er levende og folkelig, inkluderende om du vil, og historien er viktig og røff. Man blir sint, man blir fortvilet, og man forstår hvorfor engelskmenn generelt er så stygge: det handler om karma. Karma og dårlige tannleger.

2008-02-22T01:29:00.000-08:00

Tittel: Hvorfor lot du hesten bli igjen alene
Forfatter: Mahmoud Darwish
Utgitt: 2002
Lest: februar 08

Jeg er ingen diktmann. Men jeg prøver. Hardt. De eneste dikta jeg har fått litt taket på er noen av Geir Gulliksen sine, og Howl, som jeg likte veldig godt. Jeg tror det er fordi jeg ikke har funnet "min" poet. Så jeg leter litt. Darwish var flink han, men bildene hans funker ikke for meg. Synd, men sant, men uansett fikk jeg krysset av et land til på "jordomseilingen" min. Mer om den siden.

2008-02-22T01:21:00.000-08:00

Tittel: Thomas F´s siste nedtegnelser til allmennheten
Forfatter: Kjell Askildsen
Utgitt: 1983
Lest: januar/februar 08

Jeg leste denne første gang i Sollia, på fisketur med fatter sommeren 1996. Da synes jeg vel den var helt ok. Men jeg har blitt en helt annen leser nå, på mange måter er jeg ikke en gang den samme personen, og nå, når jeg leste den igjen, satte jeg pris på denne på en helt annen måte. Askildsen har ikke blitt titulert novellemester uten grunn. Språket er høvlet ned til minste flis. Han lar ikke noe overflødig stå igjen, men likevel forteller han alt som skal fortelles. At ikke noveller er mer lest i Norge er forunderlig, da vi søker kjapp underholdning overalt ellers. Er novelleformatet for utfordrende for den gjengse leser? Det tviler jeg på. Det er vel heller gammel vane det står på - krim er også kjapp underholdning. Den dagen det kommer en krimbok i nærheten av kvaliteten på Askildsen, skal jeg vurdere sjangeren på ny. Inntil da burde langt flere lese noveller, og særlig Askildsen.

2008-02-07T02:24:00.000-08:00

Tittel: Nasjonalsatanisten
Forfatter: Erlend Erichsen
Utgitt: 2005
Lest: januar 08

Tøft! Tøft å lese noe heeelt annet, og tøft å få et innblikk i et miljø jeg bare har hatt befatning med gjennom musikken. Jeg har ingen problemer med å tro på det her. Ga bort boka til Olav, han tok helt av på den. Den anbefales for sarte sjeler ;)

Tegneserieanmelderen

2008-02-06T10:45:00.000-08:00

Jeg kom på at jeg har lest to andre bøker også i år. To faktisk. Tegneseriebøker. Jeg har nemlig begynt å anmelde tegneserier for nettstedet Kulturo.no. Den første boken jeg anmeldte var Neil Gaimans Aldristeds. Den anmeldelsen kan du lese her. Den andre jeg anmeldte var Lucky Luke 2003-2007, som du kan lese om her. Neil Gaiman var stilige greier - men ikke noe å lese i bokformat for min del. Men med tegninger ble det en kul opplevelse.

2008-02-06T10:27:00.000-08:00

Tittel: Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel
Forfatter: Robert M. Pirsig
Utgitt: 1974
Lest: januar/februar 08

Zen og (...) ble refusert av 121 forleggere før den ble gitt ut og ble en bestselger. Media har beskrevet den som den mest leste filosofiboka noensinne. Jeg kan forstå begge deler.

Boken handler om en motorsykkeltur gjennom USA, foretatt av jeg-personen og hans sønn, Chris. Innimellom de fine, men etter hvert ensformige, landskapsbeskrivelsene, kommer bolker av filosofi. Det er fint disponert - akkurat når man begynner å bli lei av filosofien kommer en bolk motorsykkelkjøring. Filosofien er, selv om det hele er lettlest, ganske heavy å vri hjernen sin rundt, særlig for en som møtte opp på ex.phil eksamen etter å ha lest halve Sofies verden natta før. Selv om stoffet er popularisert og tildels godt forklart, skulle jeg ønsket meg litt mer bakgrunnskunnskap for slik å få enda større utbytte. For det gir utbytte. Ikke et "å herregud, jeg må forandre livet mitt"-type utbytte, men en trivelig innsikt i en tankegang som ikke burde betegnes som alternativ, men som vanlig, en tankegang som flere burde søke. Men, det forhindrer ikke det faktum at som skjønnlitterær bok burde denne boka vært 150 sider kortere - det blir for utmalende og langdrygt mot slutten. Så, hvis det hadde vært non forståsegpåere som leste denne bloggen, får heller forståsegpåerne komme og si at siden jeg sier dét, så har jeg ikke forstått boken, hvilket er mye mulig, men det er vanskelig å "legge hele seg i"/"være helt inne i" etc. de etter hvert litterært dårlige beskrivelsene av småbyer og grusveier. For man kan vel forlange at akkurat denne forfatteren har stålkontroll på kvalitetsbegrepet?

Uansett: anbefales for søkende, nysgjerrige, leseglade, og litt for motorsykkelinteresserte, mennesker.

2008-02-06T10:22:00.000-08:00

Tittel: Hjelp fra fremmede
Forfatter: Ian McEwan
Utgitt: 1981
Lest: januar 08

Fikk anbefalt denne av Oda, forfatterinnen bak Avtalen. Dessverre likte jeg den ikke nevneverdig - bybeskrivelsene er flotte, men evinnelige, og slutten er helt usannsynlig. Les heller denne (selv om jeg ikke har lest den selv enda).

2008-02-04T07:15:00.000-08:00

Tittel: La stå
Forfatter: Ingvild H. Rishøi
Utgitt: 2007
Lest: januar 08

Først og fremst: nå har det gått helt i surr her. Så jeg begynner med den sist leste først, så er den i hvert fall ute av verden. Ikke det at jeg er spesielt glad for å få La stå ut av verden, men fordi det faller seg slik.

La stå er 7 noveller av debutant Ingvild H. Rishøi. Et par av de gjorde skikkelig inntrykk på meg. Den om gutten som finner ut at han er adoptert ga meg gåsehud. Den med hytteboknotater og ringblokk-kluss om hverandre var også fin. Resten sitter jeg ikke igjen med noen enorme erindinger av, men det var good shit. Anmelderne har sagt det meste, så du får høre med dem. De gjentar seg nok. De er glad i å gjenta seg. Fiskegrateng. Etter 7 dager i strekk med ris og tunfisk tok jeg meg råd til en frossen fiskegrateng. La stå.

Spontanprosa

2008-02-04T07:13:00.000-08:00

Oppgave: Thomas gir meg én setning (den første), og jeg skriver ut i fra den i ti min.

Den andre helgen vi kjørte dit sammen, plasserte hun fotbladet i frontruta.
⎯ Du kan ikke sitte sånn, sa jeg, tenk om vi kræsjer.
⎯ Ja, hva da? svarte hun.
⎯ Avhengig av hvor fort det går vil du enten gli under sælan og bli kastet ut av bilen med foten først, eller, hvis vi bare kræsjer litt, så blir foten din kvestet, ankelbenet brukket på opptil flere forskjellige steder, og jeg må sitte og høre på hylgrininga di hele veien frem.
⎯ Jeg tar sjansen, sa hun.
Det var da jeg innså at dette kvinnemennesket ikke hadde empati. Jeg burde kanskje skjønt det tidligere, strengt tatt burde jeg aldri ringt henne tilbake, damer du møter i Taxikø klokka tre om natta og deretter våkner opp med samme morgen har sjelden empati. Og nå, mens jeg så henne for meg, skrikende, med foten kvestet utover frontruta mi, vel vitende om at hele situasjonen kunne vært unngått hvis hun bare hadde holdt de motbydelige, lakkerte tåneglene sine på gulvet, innså jeg at det ikke var annet å gjøre enn å sette opp farten. Da ville den skrikinga som ville oppstå ved en eventuell kollisjon i det minste foregå utenfor bilen.

2008-01-25T04:20:00.000-08:00

Tittel: Lunar Park
Forfatter: Bret Easton Ellis
Utgitt: 2005
Lest: januar 08

En Ellis-bok til, siden jeg var så godt i gang. Denne er veldig bra oversatt, og en bra bok. Skal visst være tildels selvbiografisk, og jeg må si Ellis har levd et heftig liv. Ikke noe jeg selv trakter etter, men likevel. Boka i seg selv er til tider ganske creepy, litt horror, uten at jeg skal utdype det ytterligere. Lunar Park kan jeg anbefale både på norsk og engelsk :)

2008-01-25T04:13:00.000-08:00

Tittel: Under nullpunket
Forfatter: Bret Easton Ellis
Utgitt: 1985
Lest: januar 08

Jeg har sett American Psycho et tosifret antall ganger. Den filmen er rå, mye på grunn av señor Bale. Lest boka har jeg derimot ikke gjort enda, så da jeg ramlet over en mengde Ellis-bøker på Ark gjorde jeg det eneste naturlige: kjøpte to andre bøker. Den ene var Ellis debutbok, Less than Zero, som jeg var så dum å kjøpe på norsk: Under nullpunktet. Boka er vel ålreit den, jeg betviler ikke dens sannhetsgehalten et øyeblikk - verden er full av rike, bedritne mennesker - men oversettelsen er forferdelig. Lukt ut røv, for å bruke et lokalt uttrykk. Styr unna den norske utgaven, gå for den engelske, som har blitt meg anbefalt av opptil to forholdsvis troverdige kilder.

2008-01-16T12:00:00.000-08:00

Tittel: SLASH
Forfatter: Ghostwriter, Anthony Bozza
Utgitt: 2007
Lest: desember/januar 07/08

Jaaaaaaa! Endelig en offisiell biografi fra en Gunner. Selvfølgelig er jeg ikke i noen posisjon til å vurdere objektivt hvorvidt dette er en god bok, men, helt ærlig, helt objektivt: dette er rått! Slash får slått ihjel en del rykter, og fyrt oppunder sin egen heltestatus. Akkurat det jeg ville. Oxycontin for leseglade Guns-fan. Buy it.

2008-01-16T11:51:00.000-08:00

Tittel: Hamsuns beste - ungdomsverker
Forfatter: Knut Hamsun
Utgitt: 2006
Lest: desember 07

Hamsun altså. Etter et evinnelig mas fra Joakim, og den åpenbare grunnen, fant jeg ut at jeg måtte lese noe Hamsun. Så jeg plukket med meg Hamsuns beste ungdomsverker og dro på ferie til Spania. Lars, som jeg skulle besøke, forsvant dagen etter jeg kom, så etter å ha lest ferdig Lasso rundt fru Luna (under) gikk jeg løs på denne, og rakk tre av fire. Da var jeg til gjengjeld veldig klar for noe nytt som jeg fant i en bokhandel (neste), så Mysterier får vente litt til.

Round up:

Sult: klassiker med vel mye sutring og gåing.

Pan: denne likte jeg best av de tre, mer interessant persongalleri, klassisk fortelling og mer handling (ikke veldig mye though).

Victoria: en av tidenes største kjærlighetsfortellinger har jeg hørt. Vel, det er en drøy påstand, men også her er persongalleriet interessant, men faen, hvorfor skal Hamsun lage disse tidlige utgavene av metroseksuelle, overfølsomme menn. Var ikke menn i gamle dager harde og barske?

Når det er sagt, vil jeg gjerne si, på et mer generellt plan, at språket er mmmmmmmmmmmm, som mangosorbet i munnen. Gleder meg til å lese Markens grøde og På gjengrodde stier.

Latskap

2008-01-10T11:22:00.000-08:00

Jeg innså akkurat to ting: Lambi-dopapiret mitt har bilder av nissen og reinsdyra hans. Jeg fikk dårlig samvittighet da jeg mildt sagt forkastet min barnetro... Heldigvis er det snart tomt og den fordømte juledekorasjonen forsvinner til fordel for noe hyggeligere (ensfarget). Den andre tingen: jeg har ikke skrevet noe her på lenge, til tross for at jeg har lest....*tenke*... 7 bøker jeg ikke har skrevet noe om her. Får ta det i helga!

2007-12-30T09:30:00.000-08:00

Tittel: Lasso rundt fru luna
Forfatter: Agnar Mykle
Utgitt: 1954
Lest: november 2007

Oioioioioioioioi (repeat). Dette er good shit! Ask Burlefot feier over nordlandets tøser og kjører hele landsdelen på tjukka. Agnar Mykle har et nydelig øye for detaljer. Han kommer med personbeskrivelser som gir ståpels. Du sitter igjen med en følelse av at du kjenner og har kjent Ask Burle heile livet. Anbefales!! Gleder meg til å lese Sangen om den røde rubin...

Cine en España

2007-12-13T05:43:00.000-08:00

Man har ikke følt ensomheten på kroppen før man har gått på VOSE (Version original subtitolos espanol) kino i Spania. Og siden dette har vært en ensom og tankefull uke for min del, kunne jeg like gjerne gå på kino også. Kinoene her er nemlig utsøkte - gode seter, masse beinplass og billige billetter. Da gjenstår det bare å finne et sted å sitte:

Sitter de slik hjemme? Jojo, nei, jeg ligger hjemme...har ikke kinoseter hjemme, takk som spør:

Ruuuuunhild?! Jeg klarer ikke alt dette popcornet alene. (Klarte bare 2/10, og måtte kaste resten...)

Filmen jeg så var forøvrig Beowulf, forferdelig film. Nå sitter jeg på Miramar, et annet senter, og venter på The Golden compass, den begynner om en time. Håper den er bedre. Jeg skal i hvert fall ikke kjøpe potetgull.

Snøvær i Malaga

2007-12-02T04:24:00.000-08:00

Huh? Håper dashboard-widget har en dårlig dag. Har kjørt snøfreser i en time hjemme på Minnesund, så er mer hypp på utepils enn snøvassing når jeg først drar sørover.

Til Spectatia

2007-12-01T09:36:00.000-08:00

Jeg fikk en kommentar om at ting kanskje ble litt interessante hvis jeg postet et bilde av Antonio Banderas. Siden jeg tviler litt på om jeg kommer til å faktisk møte han, poster jeg herved en karrikatur, i et desperat forsøk på å være litt interessant :p

(link to artist)

Om én uke...

2007-11-27T04:27:00.001-08:00

sitter jeg på flyet til Malaga, Spania. Skal besøke en god kompis (Lars), ei god venninne (Tuva), også skal jeg spise en del god mat (Lizzaran). Gleder meg ikke til flyturen i de helvetes trange setene til sucky-suck-air, men det var i hvert fall billig. Synes du denne posten er intetsigende? Da tar du feil, den har inneholdt opp til tre nyttige informasjoner:

1. Om én uke er jeg i Spania
2. Norwegian har trange flyseter
3. Norwegian er også billige (sannsynligvis som en konsekvens av punkt 2).

Hvis du ikke synes det holder kan jeg opplyse om at jeg også skal på Plaza Mayor, og, hvis jeg har råd, spise på restauranten til Antonio Banders. Hvis det er noen ålreite filmer så skal jeg på kino. Det kan være det blir en bytur eller to også. Fornøyd? Har jeg egentlig noen lesere? Do I really care?

2007-11-21T13:28:00.000-08:00

Tittel: Lykkeland
Forfatter: George Saunders
Utgitt: 2006
Lest: november 2007

Kjøpte denne boken på anbfaling fra Kyrre Andreassen. Det er en novellesamling med små absurde historier med "alvorlig klangbunn" (som vaskelappen sier). Saunders gjør, som Kyrre sa, gale greier troverdige, men selv om han klarer å sannsynliggjøre absurde situasjoner er det et stykke igjen til at det fenger. Mulig oversettelsen er dårlig. Det får jeg aldri vite. Omslaget er derimot dritbra.

2007-11-21T12:06:00.000-08:00

Tittel: Hässelby
Forfatter: Johan Harstad
Utgitt: 2007
Lest: november 2007

Albert Åberg har blitt voksen. Faren hans er en egosentrisk, deprimert og bitter mann som forlanger Alberts nærvær. Albert har ikke fått levd livet; med unntak av et år i Paris har han vært stuck i Hässelby med sin far. Når faren dør er det endelig Alberts tur. Trodde han.

Nok en kladd (som i stor masse papir) fra Harstad, denne gangen bare 443 sider. Jeg er betatt, hva kan jeg si? Mannen kan å skrive. Ikke så detaljfrik her som i Buzz synes jeg, hvilket er bra, detaljene bidrar som regel fint til historien. Sliter litt med å forstå formålet med å gjøre Tokyo-historien så sentral, men det får gå. Det var jo underholdende. Anbefales på det varmeste. Stakkars Albert.

Takk til Thomas for lånet!

Kork

2007-11-16T05:39:00.000-08:00

Jeg skrur vinopptrekkerens evige blad inn i øyet ditt, helt inn, til øyevippen kiler meg på knoken, nøler et øyeblikk, før jeg trekker det ut med et bestemt rykk og vinen innenfor åpenbarer seg, full av kork.

2007-11-13T06:56:00.000-08:00

Tittel: Herfra blir du bare eldre
Forfatter: Johan Harstad
Utgitt: 2001
Lest: november 2007

Nja, et par fine her. Gjort unna på under en time, men gikk tilbake til et par for å lese de på ny. Hvis dette var det som skulle til for at Harstad skulle finne sin stemme så be my guest. Ikke plagsom lesning, men litt likegyldig. Minus et par stykker altså. Du får finne ut hvilke selv. Og nå, boken jeg har gledet meg til siden Thomas satt med den på toget i Berlin; Hässelby!

BTW: Takk til Ane for lånet av Herfra blir du bare eldre.

2007-11-13T06:48:00.001-08:00

Tittel: Mengele Zoo
Forfatter: Gert Nygårdshaug
Utgitt: 1989
Lest: november 2007

Folkets favoritt
Mengele Zoo er valgt av en folkejury til "Tidenes beste norske bok" i et samarbeid mellom NRK og Dagbladet.

De må ha utelatt "på crack". En folkejury PÅ CRACK! Boka har riktignok en drivende spennende og svært viktig historie, men den er så dårlig skrevet at jeg nesten fikk mark. Likevel greide jeg ikke legge den fra meg. Det er den eneste boken jeg har bannet høyt mens jeg har lest, og det allerede på første side:

"En tynn gammel koko-selger slo med den fillete hatten sin etter en liten barbeint, halvnaken guttunge som smatt lynrapt unna med en trillende ertende latter."

NEI, NEI, NEI!!!

Men så: en veldig identifikasjon med Mino, hans tanker og (ille nok) hans handlinger. Ambivalensen skyller over meg som en stor, blå, lekende bølge som dytter meg overende i den gyllenbrune, myke, men litt krasse sanden. Adjektiv Zoo.

Hvis du klarer å se bort i fra det tidvis forferdelige språket må jeg likevel anbefale boka. Historien er helt morpho.

2007-11-09T06:26:00.000-08:00

Tittel: Trist som faen
Forfatter: Ari Behn
Utgitt: 2000
Lest: november 2007

Elsket og hatet, forfatter, servisdesigner og prinsessegemal. Leste denne boka da den kom ut i 2000, i den nette alder av 18 år. Da la jeg den pent fra meg på en hylle, hvor jeg nå, drøye 7 år og en del bøker etter, fant den igjen. Lest på en halvtime. Behn har fint språk. Men det ser ut som han ga ut denne for å "komme igang". At han ikke klarte å skrive lenger tekster. Surferen f.eks.: fin histore, men veldig brå slutt. Tenkte å få lest Bakgård i løpet av året. En sekser er denne boka uansett ikke...

Debattinnlegg

2007-11-08T15:12:00.000-08:00

Etter å ha lest tidligere student ved forfatterstudiet Leonard Ibsens innlegg i Prosa, så jeg meg nødt til å engasjere meg i debatten. Les innlegget jeg fikk på trykk her. Innlegget har blitt forkortet, men slikt skjer jo. De har blant annet spisset frontene litt; jeg sa meg enig i enkelte av Ibsens påstander. Derfor bringer jeg herved hele mitt opprinnelige innlegg:

Ibsens bitre ripsbusker

Tidligere studiet ved Forfatterstudiet i Bø, Leonard Ibsen, skriver i Prosa 05/07, med et utdrag i Aftenposten Morgen 22.10.07, at studiet er metodeløst. Dagbladet følger 25.10 opp med en artikkel hvor forfatter Thorvald Steen får si at Livets skole er viktigst, og nei, nei, for all del – han har ikke gått noen forfatterskole.

Ibsens innlegg oppfattes mer som bitter sutring enn reell kritikk av forfatterstudiet i Bø. Et studium han selv har hatt lite utbytte av, og som han derfor føler behov for å sable ned. De faste lærerne, Eldrid Lunden og Leif Høghaug, har hittil i år vært åpne for å lese studentenes større prosjekter, for deretter å gi tilbakemelding. Vi har i undervisningssituasjon, av samtlige forelesere, blitt oppfordret til å levere utdrag av lengre arbeider vi driver med, fremfor oppgavebesvarelser. Gjesteforeleserne vi har hatt så langt, Monica Aasprung, Joar Tiberg, Morten Øen, Kyrre Andreassen og Trude Marstein har også tatt seg god tid til å lese studentenes tekster. Andreassen har sågar tatt imot tekster via e-post i etterkant, og kommet med tilbakemeldinger såfremt han har hatt tid. Det har heller ikke vært tendenser til drittslenging om verken USA eller Frp-velgere. Det er mulig studiet kommer til å forfalle grundig etter jul, og kanskje både Lunden og Høghaug mister interessen fullstendig, begynner å brenne det amerikanske flagget og slenge dritt om Frp-velgere, hvorpå jeg i så fall må dementere det hele, men jeg har vanskelig for å forestille meg at dette vil skje.

Forfatter Thorvald Steen har nok gått Livets skole, men han debuterte i en alder av 29. Problemet med Livets skole er at når man er uteksaminert, så er det for sent. Steen påpeker: ”Ingen forfatterskole kan presse deg inn i den retningen eller sjangeren du skal skrive innenfor.” Nei, men det er det heller ingen som forsøker. Min oppfatning av forfatterstudiet er at vi er 14 skribenter med svært forskjellig stil, hvor hver og en blir oppmuntret til å videreutvikle nettopp den. Ingen er på langt nær ferdigutviklet, men hvis en av oss, kanskje en av oss som i følge litteraturkritiker Ane Farsethås ikke har noe å melde, skulle bli så overmodige at vi sender inn et manus, så er det vel fortsatt forlagskonsulentenes oppgave å sable oss ned, be oss prøve på nytt, eller bare avfeie oss med en enkel refusert? For så vidt jeg vet ramler det inn med talentløse manus til forlagene daglig, slik det alltid har gjort, og hvis mengden skulle øke med ett eller to som følge av en forfatterutdanning: hva så?

Flere av studentene i årets kull har mange års utdanning bak seg. Noen har sågar vært yrkesaktive lenge. Alle har et ønske om å skrive, men alle vet at de ikke blir forfattere av å gå forfatterutdanningen. Det de fleste derimot trenger er tid, anerkjennelse (hvis fortjent) og veiledning.

Jeg innser min egen svakhet i debatten – jeg har kun tilbakelagt 2,5 måned av studiet – og vil derfor ikke forkaste Ibsens påstander fullstendig. Det har vært tendenser til forsentkomming. Vi ble også kalt ”pussycats”, hvilket også jeg oppfattet som autoritært. Og hvis det skulle vise seg at Høghaug avbryter meg under muntlig eksaminering for å vende bort fra et tema jeg kan, og dermed gå bort fra sin lovnad om at muntlig i stor grad skal la oss få vise vår egen forståelse av de store sammenhengene, blir jeg svært skuffet.

Et læringsmiljø blir oppfattet forskjellig av forskjellige studenter. En studieteknikk som fungerer for én, er helt feil for en annen. Studentene på forfatterutdanningen i år har ved to anledninger vært misfornøyde med undervisningen. Det har da enten blitt sagt fra i plenum, eller via undertegnede, som er tillitsvalgt, og de lærerne innvendingene har kommet mot, har gjort sitt beste for å justere undervisningen så flest mulig skal få best mulig utbytte. Ibsen nevner ikke hvorvidt hans kull forsøkte å klage på undervisningsopplegget der og da, ei heller om resten av hans kull stiller seg bak hans påstander. Men hvis det skulle være slik at Ibsen står alene, og ikke har forsøkt å si fra, er det vel mer nærliggende å konkludere med at forfatterutdanningen ikke var noe for Ibsen, fremfor at forfatterutdanningen er metodeløs.

Ren

2007-11-08T15:06:00.000-08:00

Jeg står foran havet
og bekjenner min synd
ville du likt at noen badet naken
i deg?

----------------------------------------------------------------------------------------

Publisert i Klassekampen Bokmagasinet, lørdag 20. oktober 2007 (side 44).

2007-11-08T14:59:00.000-08:00

Tittel: Innocentia Park
Forfatter: Ingvar Ambjørnsen
Utgitt: 2005
Lest: november 2007

Ambjørnsen slår sjelden feil. Litt kjedelig historie i denne, men likte slutten (og da går det i grunn greit når boka er såpass kort). Thomas fikk i løpet av sin heisatur med Ambjørnsen i Berlin tid til å få mitt eksemplar signert: "Lykke til, Lasse. Ingvar" Tusen takk, Mr. T!

2007-11-08T14:51:00.001-08:00

Tittel: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet
Forfatter: Johan Harstad
Utgitt: 2005
Lest: oktober 2007

Puh. 622 sider. Men absolutt ikke en tung sak. Nydelig språk - nok en mann som har forstått tegnsetting - fin historie. Litt ambivalent i forhold til lengden. Tildels enig med Jarl Henning i at hvis Harstad hadde barbert noen hundre sider hadde den vært fantastisk, men så var jeg også så inne i historien etterhvert at enhver detalj ble interessant. Tror jeg er fornøyd akkurat slik den er. Anbefales! (Har forøvrig overlevert mitt eksemplar til fatter, så blir det spennende å se om han leser den).

Svart

2007-11-01T11:53:00.001-07:00

Jeg våkner opp en morgen og føler en sterk avsky for svart. Et fryktelig hat jeg aldri har kjent før, jeg har tvert i mot vært fullstendig likegyldig til svart, det har vært like viktig eller uviktig som alt annet, men nå hater jeg altså svart så intenst at hodet holder på å sprenges. Det er en merkelig følelse. Jeg koker kaffe. Kullsvart. Pleier å ha fløte i kaffen, men nå kjenner jeg en sterk motstand mot å blande det rene hvite med dette avskyelige svarte. Jeg tømmer kaffen i vasken og tar meg et glass melk. Går sporenstreks bort til klesskapet, tar ut alt jeg har av svarte klær, hvilket er en del, siden jeg alltid har hatt en forkjærlighet for mørke klesplagg, og dytter de resolutt ned i en søppelsekk, som også er svart, og jeg blir dermed nødt til å kaste det hele ut av vinduet. Tar på meg den eneste hvite skjorten jeg har, og siden jeg ikke har noen hvite benklær blir jeg gående rundt i boksershorts, barbent, men hvit. Hatet herjer i kroppen min, jeg kyler et par svarte sko mot det åpne vinduet, men bommer og treffer den andre vindusruta, glasset singler og jeg hører skoene treffe asfalten noen hundredeler senere. TV-apparatet er svart, jeg røsker det ned fra veggen, åpner døren og slenger det nedover trappeoppgangen, løper inn på kjøkkenet og finner de svarte kaffekoppene bakerst i skapet, jeg kaster de i bakken og tramper på dem, barbent, jeg begynner å blø, men ser at koppene er hvite inni, og det er da enda noe, ikke gjennomsvarte i det minste, selv om det ikke hjelper, litt svart er like jævlig som helt svart, og føttene blør kraftig, men jeg bryr meg ikke, kokeplatene er svarte, de stirrer på meg i all sin svarthet, og jeg finner en boks med hvit spraymaling som jeg har stående i et skap etter at jeg fikset en ripe på bilen min, den hvite bilen min, og jeg sprayer de svarte kokeplatene hvite, men vet at innerst inne er de fortsatt svarte, jeg må ut, jeg må vekk. Svarte prikker danser foran øynene mine, jeg står i en dam av blod, forbannede svarte flekker, hvordan skal jeg få de vekk, forsøker å lukke øynene, men da blir alt svart og faen tenker jeg, jeg kan aldri lukke øynene igjen, likevel siger de sammen og jeg synker ned i knestående på gulvet. Drar meg ut av kjøkkenet og inn på stuen/soverommet som ble pusset opp av en kompis, svart, og jeg orker ikke være der, drar meg mot utgangsdøren og i det jeg nesten svimer av får jeg et glimt av meg selv i speilet, speilet som går fra gulv til tak rett ved siden av utgangsdøren, og jeg ser at også jeg er svart, kullsvart, før det blir svart. Faen.

Hyttetur

2007-11-01T11:51:00.000-07:00

Jarl Henning, Joakim og jeg bestemte oss brått på tirsdag for å ta en hyttetur. Så Elantraen gikk til Numedal. Det sier vel ikke rent lite om kostholdet vårt når den eneste oppvasken var fire pizzaesker og tre nuddelbokser (alt gikk selvsagt i peisen) og 3 kaffekopper. Nydelig tur. Neste innlegg er en av tekstene jeg skrev mens vi var avgårde. Onsdag var en produktiv dag!

Ich bin ein berliner

2007-10-23T06:20:00.002-07:00

Et knippe bilder fra Berlin, tatt her og der og der borte. Petter i kommunisthatt er en højdare, så også arkitekturen. Har også tatt et utrolig vakkert bilde av Thomas, men har overlatt det til han, slik at han kan leke rockestjerne. Link til bloggen hans på høyre side :)

Første opplesning

2007-10-17T04:10:00.000-07:00

Litteraturuka i Drammen pågår fortsatt, men min rolle er utspilt. Jarle, Petter, Jeg, Jarl Henning, Thomas, Joakim, Ina og Lars (kronologisk rekkefølge tror jeg) leste alle egne tekster på debutantkvelden på Picasso. Det var ufattelig skummelt. Jeg trodde hjertet skulle hoppe ut av brystet på meg. Svettet og skalv. Men det gikk høvelig bra. Ikke perfekt, men greit. Jeg er såpass selvsentrert at jeg fikk Petter til å filme meg, så her er filmen:

2007-10-16T04:40:00.000-07:00

Tittel: Volvo Lastvagnar
Forfatter: Erlend Loe
Utgitt: 2006
Lest: Oktober 2007

Dette var skuffende greier. Bare så det er sagt så likte jeg Doppler ganske godt, men det her er tomgangspreik fra ende til annen. Hadde det ikke vært for at jeg likte Doppler og ville vite åssen det gikk så hadde jeg lagt den fra meg etter 1/3.

2007-10-16T04:36:00.000-07:00

Tittel:Naiv.Super
Forfatter: Erlend Loe
Utgitt: 2000
Lest: Oktober 2007

Her snakker vi Erlend Loe på sitt beste. Kjemperoman som mindfucka meg properly (for å bruke veletablerte uttrykk fra det kongelige norske språk). Jeg står nå og kaster ball på en vegg hver kveld. Lettleste greier: gikk unna på et par-tre timer, men likevel en leseropplevelse jeg ikke vil være foruten.

2007-10-16T04:29:00.000-07:00

Tittel: Postkontoret
Forfatter: Charles Bukowski
Utgitt: 1992 (2001 på norsk)
Lest: oktober 2007

Charles Bukowski tegner her et troverdig bilde av det føderale amerikanske postverket. Regelrytteri, idioti og piss fra ende til annen. Triste greier. Sinnsykt velskrevet. Jeg husker min tid i det norske postvesenet, men kan dessverre ikke si jeg identifiserer meg ytterligere. På den annen side var jeg 16 og hadde sommerjobb. Leseverdig!

Splittet personlighet

2007-10-14T11:25:00.000-07:00

Skattelistene er her. Jeg hater skattelistene. Jeg ser ingen grunn til at min (heller beskjedne) privatøkonomi skal legges ut til alles spott og spe. Selvfølgelig: åpenhet etc. men svindlerne og pengemennene har uansett flytta til utlandet (Stopp Fredriksen på grensa, maken til idiot). Jeg innrømmer likevel at jeg søker på meg selv og øvrig familie. Det kan gi en god pekepinn på hva jeg får til jul i år. Når jeg søkte på meg selv ble jeg positivt overrasket: det ser ut som jeg får to julegaver av meg selv i år. Riktignok hender det jeg oppfører meg annerledes enn normalen, men ikke så annerledes at jeg fortjener å bli ligna to ganger vel?

Litteraturuka i Drammen

2007-10-11T11:57:00.000-07:00

For alle som er i Drammen tirsdag 16.oktober: et par fra klassen min, også jeg, skal lese høyt fra egne tekster på Picasso fra kl. 19 og utover. Det blir kjempeskummelt, så all support er velkommen! :)

2007-10-09T04:44:00.000-07:00

Tittel: Utvidelse av kampsonen
Forfatter: Michel Houellebecq
Utgitt: 1994 (2005 på norsk)
Lest: oktober 2007

Her har Fredrik Wandrup sagt det meste. God bok. Takk til Thomas for lånet!

Slutty twins fra Horten/Seljord

2007-10-05T03:14:00.000-07:00

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg fra tid til annen laster ned en og annen helt lovlig seedet torrent fra Piratebay. Det skjer jo at man trenger en linuxdistro eller lignende (sic!). På venstre side av sida ligger en slags distribusjonstjeneste for jenter. Og første gang jeg så denne piken tenkte jeg at "jøss, ekke rart gutta fra Seljord blir lett sjalu - damene dems ligger jo ute til bud på nettet". Seljord er forøvrig et bittelite tettsted borti høgget her. Et sted som får Bø til å fremstå som verdens navle. Men de har Seljordsormen. Vi har... vel... det er en del snegler rundt om på Grivi. Uansett, siden jeg har kjæreste lot jeg selvfølgelig Seljord være Seljord, og tenkte ikke mer på det. Men jeg lagret bildet. Tilfelle jeg skulle få lyst til å gjøre narr av Seljord en dag. Men så. Plutselig dukker en mistenkelig lik pike opp ved et annet besøk på Piratebay.

Jenta fra Seljord het jo Leigh, mens denne heter Lynn. Det er altså ikke samme jente. Distriktet er med andre ord fullt av forholdsvis pene jenter som tilbyr rumpa si (vel; det utgir seg for å være en datingtjeneste, men etter å ha hørt hva enkelte venninner har utrettet med spray kan jeg aldri tenke meg at dette ikke er en rumpedistributør) på nett. Hvorfor det? Kan det ha noe med sørøstforholdsvisnærvestlandets tidligere status som industrisentrum, som nå er redusert til status som rånesentrum? Skrekkeksempelet er Notodden, som jo har en av landets høyeste andel trygdede (og derfor, selvfølgelig, trygdesnyltere). De tidligere industrikongenes barns brenner nå bildekk i gatene for å få lov til å råne gjennom sentrum (diskusjonen om hvorvidt råning burde bli forbudt er forøvrig idiotisk. Med de klimaendringene vi står midt oppe i burde all unødvendig bilkjøring/flying/skuterkjøring/gressklipperbruk etc. bli forbudt). Dessverre tror jeg ikke svaret er så sammensatt. Det er selvfølgelig et slutty tvillingpar med skilte foreldre, bosatt i henholdsvis Horten og Seljord. Og skilsmisser har jo ingenting med samfunnsendringer å gjøre. Neida.

Jasså?

2007-10-05T03:03:00.000-07:00

Men...hvilke feil? HVA ER FEIL?? Minner meg om "gode" gamle dager med blåskjermer og "brukervennlige" feilmeldinger. Jeg er en mann som står for mine feil - jeg retter de gjerne opp og ber ydmykt om unnskyldning når de oppstår - men da må jeg for helsikke få vite hva jeg har gjort feil! Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg satt penger på at feilmeldingen er forfattet av en kvinne: blogspot er sur på meg, men vil ikke fortelle hvorfor. Fristende å slå opp, men er så mye jobb å bli kjent med en ny...

2007-10-05T02:23:00.000-07:00

Tittel: Svendsens catering
Forfatter: Kyrre Andreassen
Utgitt: 2006
Lest: september 2007

Stakkars Svendsen, han får kjørt seg. Nesten synd han behersker seg og ikke svinedasker den hersens svinepels-lokaljournalisten. Sier som Ambjørnsen visstnok sa: "Mer Svendsen!". Men iflg. Andreassen selv blir det ikke mer Svendsen.

2007-10-05T02:10:00.000-07:00

Tittel: Sterk sult plutselig kvalme
Forfatter: Trude Marstein
Utgitt: 2002
Lest: september 2007

Under kortprosaukene, totalt tre, én igjen, har vi to lærere. Kyrre Andreassen og hun her: Trude Marstein. Sterk sult plutselig kvalme er visstnok en roman, men på en av de første sidene står det fortellinger. Strengt tatt synes jeg det er en mengde kortprosatekster uten noen rød tråd. Hvillket er befriende. Men jeg burde nok ikke lest hele boka i ett strekk - dette er en bok du kan plukke opp og lese en tekst i ny og ne. Heldigvis var jeg på vinkveld med Marstein i løpet av leseprosessen, og fikk avkreftet at jeg skulle sitte igjen med en aha-opplevelse til slutt. Så var den skuffelsen avverget.

Spontanoppgave, Spedbarnsdød

2007-09-30T11:52:00.001-07:00

Oppgave: på fem-ti minutter, skriv en dialog som omhandler temaet spedbarnsdødelighet.
Besvarelse:

⎯ Like greit
⎯ Hva da?
⎯ At han daua
⎯ Du synes det var like greit at ungen din daua?
⎯ Ja, det koster jo en del spenn å ha en unge
⎯ Du er i sjokk
⎯ Det er jo som å vinne i Lotto. Plutselig har jeg fått frigjort 200 tusen spenn over de neste 10 åra.
⎯ Du må prate med noen, mann
⎯ Prater jo med deg nå
⎯ Jojo, men jeg veit da pokker hva jeg skal si til det her. Er du ok?
⎯ Ja, ok. Og stinn av gryn.

2007-09-30T11:41:00.001-07:00

Tittel: Flytande bjørn
Forfatter: Frode Grytten
Utgitt: 2005
Lest: september 2007

Grytten kan utvilsomt skrive (å fy faen for en harry ting å skrive - men jeg lar det stå. Hvis du leser det, Grytten, er du mer enn velkommen til daske meg litt rundt), men jeg er usikker på om han burde holde seg til novellene. Litt mye innhamring av hovedpersonens karakter. Boka er kort (unnagjort på en koselig kveld), men kunne gjerne vært lenger. Kanskje jeg hadde fått litt bedre tak på den da. Eller kanskje det bare er nynorsken? Trivelig bok, eller God bok, som Minken ville sagt, men ingen stayer i bokhylla. Takk til Joakim for lån.

2007-09-30T11:31:00.000-07:00

Tittel: Frihetens øyeblikk
Forfatter: Jens Bjørneboe
Utgitt: 1966
Lest: september 2007

Tror jeg må få ned hele Bestialitetens historie-trilogien før jeg uttaler meg for bastant om denne. Men jeg liker det gammelmodige språket. Synes fortellerstemmen er engasjerende som faen. Sitter bare og krysser fingrene for at fønvinden ikke skal streife over Bø. Rånerne er gale nok som de er.

2007-09-30T11:16:00.000-07:00

Tittel: Jack
Forfatter: Ulf Lundell
Utgitt på norsk: 1977
Lest: august 2007

Selv etter 30 år sitter denne boken som et hardt slag i mellomgulvet. En av de bøkene som har gått mest inn på meg de siste åra. Planlegger å lese den på ny rett etter jul. Like etter jeg begynte på forfatterstudiet dro en kar i klassen åpningslinjene from heart på et vorspiel:

Det var på den tida jeg bodde i en park etter å ha bodd hos ei skreppe som gikk på syre og som mistenkte telefonsamtalene Bart og jeg hadde om Hemningways noveller for å være fordekt drittpreik om hennes kisopplegg.

Match made in heaven.