Tittel: Til øya
Forfatter: Agnar Lirhus
Utgitt: 2006
Lest: april/mai 08






Jeg drev og leste "Til øya" da jeg plukket opp "Ikaros", og da ble jammen "Til øya liggende på vent. Det var kanskje litt dumt for min oppfatning av "Til øya", men det får gå. Lirhus har gått Forfatterstudiet i Bø, og dette er hans andre bok. Han debuterte med "Skogen er grønn" i 2005. Han forteller i et intervju med Dagbladet: "Jeg ser på musikk og litteratur som nært beslektet. I skriveprosessen tenker jeg faktisk kun på rytme og klang. Så ser jeg på meningen i etterkant.". Det synes godt i boka. Han er en sucker for ord som klinger likt, helst adjektiver, og av og til går det på nervene løs. Men når det funker, så funker det som pokker, da flyter det. Selv om jeg helt klart ser kvaliteten i bokas siste halvdel, en slags beskrivelse av evolusjonen, av samfunnet, av skapninger, det går unna, beskrivelsene er tidvis herlige, så appellerer det ikke helt. Det blir hakket for symbolsk for meg. Men Gud bevare (han har nå bidratt i to poster rett etter hverandre, Gud altså, får håpe det kan tilskrives dagen, at det ikke er en generell dreining mot the cloth i livet mitt) , Lirhus er absolutt et talent. Gleder meg til å lese "Skogen er grønn". Den er visst hakket mer konkret.

Tittel: Line
Forfatter: Axel Jensen
Utgitt: 1959
Lest: mai 08






Hvis det er Line du har: les, les, les, sa Thomas. Og Thomas kan, i den rette lyssettingen, når han har linser og kjortel på, hvilket han ofte har, minne litt om Jesus. Og som kjent er jeg ikke vond å be, når det er Herren som ber. Og Thomas hadde rett han (jeg går ut ifra at denne ivrige oppfordringen også var et slags bifall, en anbefaling). Line er fantastisk. MEN: de første femti sidene er grusomme. For en motbydelig mengde mennesker. At Jacob ikke bare dreper dem alle med en gang. Jeg var redd hele boken skulle være sånn, da hadde jeg lagt den fra meg i ren frustrasjon, men jeg ble heiet videre, og i etterkant ser jeg at alle disse motbydelige menneskene, Laffen, Siggen, Ruslebiffen, Ellen, Bitten, Fitten og Gud vet hva de het alle mann, var vesentlige for historien. Axel Jensen har definitivt fått en ny tilhenger i meg. Tilhenger. Rart hvordan man automatisk assosierer til en tilhenger til bil, ikke en fan, men fan er et stygt ord, jeg vil slutte å bruke fan, heretter vil jeg bruke tilhenger, i ekstreme tilfeller kanskje tilbeder, etterfølger eller støttespiller. Muligens ikke støttespiller.

Tittel: Ikaros - en ung mann i Sahara
Forfatter: Axel Jensen
Utgitt: 1957
Lest: mai 08






- Hvem?
- Axel Jensen, du har hørt om han?
- Neeeeei...
- Hva, har du ikke hørt om Axel Jensen? Han var mer eller mindre en av Norges eneste beatforfattere!

Samtalen utløp seg på Statoil, Kongsberg. Ei venninne var mildt sagt sjokkert over at jeg ikke hadde hørt om Axel Jensen. Jeg hadde ikke mye å si til mitt forsvar, så jeg begynte å snakke om den nye Kurt Nilsen-skiva, den skulle visst være bra, duett med Willy Nelson og gode greier. Snakker om å dra sin egen kredibilitet ned i søla. Uansett, jeg kunne ikke være meg bevisst ikke å ha hørt om Norges mer eller mindre eneste beatforfatter, så jeg bestilte, så fort jeg kom hjem, "Og resten står skrivd i stjernene". Den fikk jeg virkelig ikke taket på. - Du må lese Line, eller Ikaros, fikk jeg høre. Men lommeboken var slunken, så jeg måtte innfinne meg på biblioteket. Eidsvoll Folkebibliotek. Det hadde blitt pusset opp. Grundig. I første etasje befant det seg en kafé, en kafé, i Eidsvoll - tenk, det er sant, ingenting kan stanse fremskrittet, eller jo, skal se at den globale oppvarmingen gjør det, stanser fremskrittet, og alt annet, uansett, det hadde blitt kafé, og jeg fant "Ikaros, under reiseberetninger, en sliten gammel fille, tok den med til skranken, hvor jeg fikk høre at kontoen min fortsatt var aktiv, selv om den ikke hadde blitt brukt på over ti år, og når jeg først kom hjem, med Ikaros, klarte jeg ikke legge den fra meg. For Ikaros er rå. Det er virkelig en nydelig bok. Sånn i retrospekt er jeg glad jeg ikke hadde hørt om Axel Jensen, for nå har jeg jo hørt om han, og kan lese han, hvilket jeg gjør. Ubevisst sparing er det beste som er. Lurer på om jeg har en stinn sparekonto et sted også?

Tittel: Applaus
Forfatter: Heidi Marie Kriznik
Utgitt: 2002
Lest: april 08






Heidi Marie Kriznik vant Tarjei Vesaas´ debutantpris 2002 for Applaus. Og etter å ha lest den er det tydelig at det var en velfortjent pris. Boka er stilsikker, språket godt, og de gangene du tror Kriznik har driti seg ut, er det bare et elegant fortellerteknisk grep, som du blir sittende å humre litt av i etterkant. Boken er akkurat passe lang (140 små sider) for sin historie. Man må jo ikke skrive 400 sider hvis historien fint lar seg fortelle på 140.

Nå har jeg et ordentlig dilemma på gang her. Det har vært så mye kilosalg og mammutsalg og gud vet ikke hvorfor de selger så billig-salg at jeg har en anselig mengde bøker liggende. Og en tom bankkonto. Og jeg bor hjemme, så jeg har nok av tid til å lese. PS: har du jobb til meg, ring meg ( 9 1 6 0 6 3 5 5 )... Jeg får tenke litt på det. Mulig det blir Axel Jensen. Men Armand V. frister og. Blir vel en avgjørelse i løpet av dagen. Gratulerer til arbeiderne forresten: jeg er ikke en av dere, men dere har min solidaritet!