Om kjøttpøkker på eksrussefest

Advarsel: følgende innlegg er kun ment som terapi for undertegnede og bør på alle måter tas seriøst. Føler du deg truffet er det sannsynligvis fordi du er en kjøttpøkk på eksrussefest.

Jeg vil starte med en innrømmelse. Jeg dro på landstreffet for russ på Lillehammer også året etter jeg var russ. Altså: jeg var tilstedeværende på dette forferdelige arrangementet i både 2001 og 2002. Dette gjør meg ikke bare kvalifisert til å mene noe om det jeg nå skal mene noe om, det gjør også meg, som henholdsvis 18- og 19-åring, til en patetisk liten guttevalp. Det har jeg aldri nektet for at jeg var heller, jeg har faktisk ved flere anledninger ytret ønske om å møte meg selv, la oss si som 18-åring, for deretter å gi meg selv en ordentlig runde med juling, samt et par Dag Solstad-bøker. Det som skremmer meg er at det tydeligvis finnes en fryktinngytende mengde "mennesker" som er like dumme i hue nå, som jeg var da. Jeg snakker om "Eksrussefesten", et heidundrande arrangement, som vil "utløse små bomber av lykke" over alle idiotene som deltar. Og delta skal rusk og rask i hele Bø. Faktisk er denne festen så fryktet at SiTel (Studentskipnaden i Telemark) og Politiet samarbeider for å holde studenthybelhusene vorspielfrie og gatene trygge. Foreløpig gjør de en elendig jobb.

På torsdag fullførte jeg min Bachelorgrad i journalistikk (pause for applaus: applause(?)). Ingen bragd i seg selv, enhver med annet enn brød mellom øra kan få seg en Bachelorgrad i hva det skulle være i disse dager. Etter eksamen hadde jeg ambisjoner om å pakke og vaske meg ut av hybelen jeg bor i. Det gikk selvsagt helt skeis. For etter å ha fullført en 3-årig utdanning, når en har havnet i en situasjon hvor man står uten jobb, studielån eller bolig, og solen attpåtil skinner fra skyfri himmel, da er det ikke utvask av hybel en tenker på. Vi kjøpte noen pils og satte oss i sola. Det ble et heidundrande antiklimaks, men det er i og for seg fullstendig irrelevant i denne sammenhengen. Relevant er derimot Jarl Henning (kompis) og mins behandling av en kjøttpøkk som presterte å klatre opp på taket, strippe seg ned til sin riktignok svært veltrente kropp, for så å stå der og briefe for et par venninner nede i gården. Vi hadde, som vanlig, gått ut i fra at disse jentene hadde noe mellom øra, at de hadde noe å fare med, så vi ble selvsagt overrasket over at disse jentene var mer interessert i idioten på taket enn våre, eller i hvert fall min, blekfete vom, vårt lynende intellekt, for ikke å snakke om samtalen vi nettopp hadde ført om poesitet. Så vi brøt ut i en slags unison forsvarstale for heller å ha hjerne enn muskler (de kan kombineres, men en veltrent kropp vil alltid til en viss grad gå på bekostning av en veltrent hjerne). Vi ble høylytte, vi ville jo at jentene skulle høre oss, og i retrospekt kan det nok tenkes at vi fremsto som ikke rent lite patetiske. Pytt. Det har vi gjort før. Men vi er patetiske med hjerne. Hvilket bringer meg til sakens kjerne:

Disse kjøttpøkkene befinner seg nå, med sine brødhuer og magemuskler, ute i gården, hvor de hører på forferdelig musikk, drikker øl (det har de gjort siden 11) og mesker seg i russedressene sine. Surprise, surprise. Kall meg gjerne negativ, misantropisk, dømmende, realistisk og observant (alt stemmer), men hvorfor i helsikke må man iføre seg denne forferdelige drakten når man endelig har vunnet fremtiden og kommet seg forbi idiotalderen (12-13 - 22-23, avhengig av miljøet du vokser opp i)? Hvis man absolutt skal ha en unnskyldning til å dra i gang en stor fest, hvorfor ikke simpelthen feire at det var sol på mandag, tirsdag, onsdag og torsdag? Jeg tror jammen det var sol fredag og. Og hvorfor må man på død og liv oppføre seg som en komplett idiot så snart man ifører seg den latterlige røde, svarte, grønne, blå dressen?
Disse to kjøttpøkkinene klatret opp på taket av paviljongen ute i gården. Hun ene var iført et par særdeles smakløse, hvite sko med høye hæler, hæler hun knapt nok så normaltfungerende ut med på flatmark. Så hvorfor ikke klatre opp på et tak. Så sto de der da, og danset til den idiotiske musikken. Jeg tror de er på min alder, en fin alder, hvis du vet hva du kan bruke den til.

Som nevnt innledningsvis skrev jeg dette mest for å få ut min egen frustrasjon. Jeg la til og med ved en slags brukerveiledning, en advarsel. Når jeg leser gjennom det jeg har skrevet ser jeg at det ikke var nødvendig. Dette kunne fint stått på egne ben: den objektive sannheten om kjøttpøkkene ute i gården kommer tydelig frem. Likevel lar jeg det stå. Kanskje for å få et sluttpoeng. Jeg vet ikke.

Tillegg (to dager senere): Se her. I rest my case.

Tittel: Ellevte roman, bok atten
Forfatter: Dag Solstad
Utgitt: 1992
Lest: april 08






Visstnok ikke hans beste bok, og dårligst av de tre jeg hittil har lest, men absolutt leseverdig. Språket til Solstad har virkelig forført meg, ja, forført, man kan bli forført av språk, og det er faktisk langt mindre problematisk enn å bli forført av, la oss si: det motsatte kjønn. Enkelte likhetstrekk finnes jo. Blir man først forført av språk/det motsatte kjønn, vil en jo gjerne fortsette forholdet. Derfor gyver jeg løs på Arman V. Med Joar Tiberg på si, som en hemmelig flørt: fikk Fåglar i förorten - Med Finnskogen och södra Indien i posten i går, bestilt fra bokus. Ah, Tiberg. Glemmer aldri hans opplesning ved Forfatterstudiet i august. Skulle ønske det fantes videoopptak av det.

Et Essay, en slags anmeldelse

Den siste uka har vi hatt kritikerseminar. Arve Kleiva, Rune Christiansen og vår kjære Leif Høghaug har sagt både det ene og det andre om både det ene og det andre, det har vært veldig interessant, synes jeg, selvfølgelig, alt jeg skriver her er jo ting jeg synes, og jeg har fått mye ut av det. Vi fikk i oppgave å skrive en anmeldelse av en diktsamling som jeg virkelig ikke fikk taket på: heldigvis fikk vi en alternativ oppgave - å skrive en anmeldelse av ett eller to av Thure Erik Lunds essayer. Her er mitt forsøk.

---

Being in touch with the natural world is crucial
- en mulig lesning av Thure Erik Lunds essay Det søte liv

I essayet Det søte liv, fra essaysamlingen Om naturen (2004) skriver Thure Erik Lund om hvordan mennesket, som organisme, forsøker å tilegne seg evnen til å utføre fotosyntese – å produsere sukker ut i fra råvarene karbondioksid, sollys og vann. Mer korrekt, han skriver at forskerne forsøker å finne ut hvorvidt det lar seg gjøre, hvoretter han reflekterer rundt årsakene til denne forskningen.

Selv har jeg ikke lest hele essaysamlingen Om naturen, men under en forelesning ved Forfatterstudiet i Bø, mandag 7. april 2008, redegjorde (tittel) Leif Høghaug for hvordan essayene gir uttrykk for Thure Erik Lunds natursyn: at mennesket inngår i naturen som alt annet, at en by er like mye natur som en skog, at det mennesket foretar seg uansett hører hjemme i naturen, nettopp fordi vi er natur. Og på det grunnlaget fremstår Det søte liv som rimelig forvirret og rotete.

Allerede i introduksjonen, hvor Lund setter premisset for resten av teksten, skiller han på teknologien og mennesket, som om teknologien ikke er menneskeskapt, eller i hvert fall menneskedefinert. Han fremstiller teknologien som noe selvstendig, noe selvgående, attpåtil med evnen til å reflektere over årsakssammenhenter: ”Av helt ukjente grunner for mennesket, men ytterst velkjente for teknologien (...)”. Deretter synes det som om han skiller på forskere og mennesker. Er ikke forskerne en del av naturen som alt annet? Hvorfor skriver han ikke vi? Ville bruken av vi sette mennesket som organisme utenfor naturen, som i vi og de andre? Og hvis forskerne står utenfor, er det da forskerne som er er teknologien?

Et raskt google-søk gir 1360 treff på strengen ”photosynthesis in humans” (”human photosynthesis” gir 838). Et flertall av artiklene ser ut til å inneholde kvasivitenskapelig spekulering. Det virker ikke som forskere faktisk forsøker å gjenskape fotosyntesen i den menneskelige organismen. En artikkel derimot, eller, det er egentlig et intervju: ”Human photosynthesis” – back to our origins” , forteller om den indiske mannen Hira Ratan Manek, som har gjennomført fasteperioder på opp til 411 dager. I periodene har han kun drukket vann. Hemmeligheten hans er noe han kaller ”sun gazing”, han gjør rett og slett det vi har fått høre helt fra barnsben av at vi aldri må gjøre: han stirrer på solen. Slik tar han inn solens livgivende kraft gjennom det eneste direkte bindeleddet vi har inn i hjernen, øynene. Og han ser fortsatt like bra. Hva er hemmeligheten? Jo, en helt naturlig prosess, forteller Manek: fotosyntese.

Men det er muligens ikke fotosyntesen, og menneskets eventuelle interne produksjon av sukker, Thure Erik Lund egentlig vil ta tak i. Det virker som om han bruker fotosyntesen som en innfallsport til å kommentere hvordan mennesket har satt seg selv utenfor naturen. Hvis vi ser forbi det faktum at vitenskapen ikke har noe blendende ønske om å la mennesket forvandle seg til grønnsaker, som Lund påstår i tredje avsnitt, er spørsmålet om hvorvidt det er filmkunsten som har skyld i dette ønsket, interessant. At mennesket fremstiller sukker, ikke sukker som i glukose, et av produktene etter fotosyntese, men sukker som et premiss for liv, med videokameraer og film, og at resultatet, filmkunsten, har blitt et slags premiss for vår eksistens. En tolkning kan være at Lund bruker fotosyntesen som et eksempel, han bruker den i overført betydning, for å illustrere at mennesket trenger mer enn sukker (fremstilt av vann, karbondioksid og sollys) for å overleve, selv om vi egentlig ikke trenger stort mer for å bevare liv, i hvert fall i den rent fysiske betydningen av ordet.

I intervjuet snakker også Manek om hvordan mennesket har utviklet seg fra fotosyntesen, ikke bare indirekte, ved at bakterier, enkelte bakterier kan også utføre fotosyntese, så smått begynte å rense atmosfæren for den giftige gassen karbondioksid i riktig gamle dager, og dermed gjorde planeten levelig, men også direkte, ved at alle organismer har utviklet seg fra den samme encellede skapningen, som, siden det ikke var noe annet å livnære seg på måtte utføre fotosyntese for å overleve. I et ekstremt tidlig stadium av vår eksistens har vi altså bedrevet fotosyntese i oss selv, altså, ikke i oss selv som det vi anerkjenner som menneskerasen, vi er per definisjon en rase, men i det som skulle bli oss. Vi oppsto med andre ord gjennom fotosyntese. Vi er rett og slett en direkte konsekvens av fotosyntese.

Lund stiller spørsmål om denne forskningen, forskningen på hvordan vi kan få den menneskelige organisme til å utføre fotosyntese, er et resultat av at kroppene våre snart ikke kan produsere nok blodsukker, fordi vi har spist for mye søtt, ”og om det er derfor hemoglobin og klorofyll er nesten identiske i sin kjemiske oppbygning”. Mener han at hemoglobin er så likt klorofyll fordi vi har spist så mye søtt? De er riktignok nesten identiske i kjemisk oppbygning, men har de ikke alltid vært det? Har vi gjennom vårt skyhøye sukkerinntak forandret hemoglobinens kjemiske sammensetning? Nei. Hemoglobin oppstår i en prosess som slett ikke er ulik fotosyntesen: oksygen bindes til et sekundært komponent og former en av fire typer molekyler som hemoglobin består av. Oxyhemoglobin formes f.eks. ved at oksygen binder seg med proteinet hemoglobin. Oksygen er helt vitalt for denne prosessen, akkurat som karbondioksid er helt vitalt for fotosyntesen. Karbonbaserte organismer, som mennesker, trær, dyr, ja, det meste, lever derfor i en symbiose med hverandre. Vi kan ikke leve uten hverandre. Vi er alle likeverdige spillebrikker i naturen.

I siste avsnitt skriver Lund om at det ikke finnes naturlig søte jenter lenger, de ”skal ikke være naturlig søte, nei de skal ikke være søte i det hele tatt, de skal helst være tøffe, kule, harde, og hvis de er søte, er de helst kunstig ironisk søte. Sånn er det å vokse opp med for mye søtsaker, og se for mye film i stuemørket”. Det virker som om Lund forsøker å si at vår kunstige fotosyntese, vår misoppfatning av hva som trengs for å overleve, være seg film, coca-cola eller et annet sukkerprodukt, næringsprodukt, være seg for kroppen eller for hjernen, setter oss utenfor, henviser oss til en plass utenfor naturen, et sted det er umulig å være med en forutsetningen at alt vi foretar oss er naturlig, at det er sånn vi blir hvis vi vokser opp med for mye søtsaker, i overført betydning, og for mye filmer, også i overført betydning.
Hvis jeg har gjennomskuet noen av Lunds tanker, hvilket jeg tror jeg har gjort, forutsatt at Leif Høghaugs korte sammenfatning av Lunds natursyn ikke er helt på jordet, fremmer Det søte liv en om ikke original, så i hvert fall en interessant idé, på en svært original måte. Så kanskje essayet ikke var så forvirret likevel. Men at det ikke finnes søte jenter tar han feil i.

Tittel: Roman 1987
Forfatter: Dag Solstad
Utgitt: gjett én gang
Lest: april 08






Som sagt i en tidligere post gledet jeg meg til å begynne på Roman 1987. Det gjorde jeg helt rett i - den skuffet virkelig ikke. Men som jeg sa i den samme posten, den tidligere altså: jeg føler meg ikke verdig til å si noe om boka, det er bare helt rått, og jeg er bare helt...vel, ikke rå i hvert fall. Jeg vil veldig gjerne, men jeg makter ikke, jeg har tenkt veldig mye, men ikke på langt nær nok. Hovedpersonen heter Fjord - det er et vakkert navn (ikke at akkurat skjønnheten i et navn har noe å si for en bok, men jeg synes nå uansett det er et fint navn). Vi følger han fra han går av toget på Lillehammer for å tiltre en lærlingestilling i journalistikk til han nesten 30 år lurer på om han skal klippe plenen. Eller. Jo. Les slutten, den er genial, jeg lar det stå med det. Foreløpig. Hmmm...

Tittel:Autistene
Forfatter: Stig Larsson
Utgitt: 1979
Lest: februar eller mars 08






Har visst glemt å legge ut denne. Jarl Henning fikk den anbefalt av Trude Marstein, også plukka jeg den med meg fra han en kveld. Fikk ikke tak på denne i det hele tatt. Men språket er glimrende. Må nok leses til filler (ja, TIL filler) hvis jeg skal forstå noe utover at det eneste jeg muligens skal forstå er at jeg ikke skal forstå.

Tittel: Månen over porten
Forfatter: Per Petterson
Utgitt: 2007
Lest: mars/april 08






Jeg leste et Per Petterson-essay i et kompendium jeg fikk på skolen, det het Stil og språk i klassereisens tid. Jeg har ikke lest noe Petterson, ikke spør hvorfor, det har bare ikke falt seg slik, men jeg falt for det upretensiøse språket og de vettuge refleksjonene. Så når jeg fant hans essaysamling, Månen over porten, på kilosalg på Kongsberg, plukket jeg den meg, sammen med Trude Marsteins essaysamling Konstruksjon og inderlighet, og en artikkelsamling jeg just nu ikke husker navnet på. Totalt 100 kroner for 1,1 kilo bøker. Helt ålreit. Det er ikke alle essayene i boka jeg liker like godt, som seg hør og bør, dessuten er det en del essayer om forfattere jeg ikke har lest eller ikke har hørt om, men et par av de har bitt seg fast. Det absolutte høydepunktet er tidligere nevnte Stil og språk i klassereisens tid. Essayet om Ola Bauer var også fint: hvis noen skriver om meg, når jeg en gang stryker med: "Lasse er død. Det er for jævlig.", så har jeg vel nådd langt nok her i livet. Engler og Guiness var bra, så også Hvor hunden er begravet. Det er uansett fint å lese essayer, som avbrekk, som pauser, og for å lære noe. Jeg er for eksempel jævlig hypp å lese Ola Bauer nå, og Louis-Ferdinand Céline ligger allerede foran meg på pulten. Men i motsetning til Månen over porten, som er en kjempefin utgave, bra papir, bra font, bra design, er denne utgaven av Reisen til nattens ende forferdelig, og det er ikke brått sikkert jeg orker å begynne på den. Særlig fordi Ellevte roman, bok atten ligger her også. Og Ut å stjæle hester. Noen som vil gi et stipend til en fremtidig debutant med for mange bøker å lese og for liten tid, og for lite penger, til å gjøre det?