Tittel: Hva
Forfatter: Ko Un
Utgitt: 1991
Lest: februar 08




Ja. Hva kan jeg si? Jeg er rett og slett alt for lite orientert om koreansk og buddhistisk historie, for ikke å snakke om identitet, til å få så mye ut av disse diktene. Et par av de tar jeg:

Ekko (s. 10)

Spørre fjellet ved solnedgang
DU er - hva?

Du er - hva - hva ...


Bare (s. 70)

På denne stien går jeg alene
Noen sa jeg skulle gå der
Derfor går jeg her
Vannet bare renner gjennom dalen
Noen sa det skulle gjøre det
Derfor renner det
Verdens visdom er patetisk

...men resten?

Dag (s. 22)

En inntørket lort
Ingen fluer som surrer

Er dette paradis? Nei


Ko Un er, i følge etterordet, en betydelig skikkelse i nyere Koreansk historie. Han har vært alt fra buddhistmunk via alkis til torturert, politisk fange. Han arbeider i dag hardt for å gjenforene Nord- og Sør-Korea. Duden er et opplyst, orientert og kunnskapsrikt menneske. Men det hjelper ikke. For det er ikke jeg. Jeg får prøve å plukke opp igjen denne etter en Bachelor of Arts in Buddhist Studies with Himalayan Language, som jeg, helt oppriktig, er veldig hypp på.

Tittel: Mønsteret rakner
Forfatter: Chinua Achebe
Utgitt: 1959
Lest: februar 08








Det var pinlig å innse at jeg faktisk ikke hadde lest noe afrikansk litteratur. Null. Nada. Med unntak av et par avisartikler av Sør-Afrikanske bleikfiser var jeg helt blank hva et helt kontinent angikk. Så ikke mere. Joakim er en belest mann, og i hans fyldige hyller fant jeg denne boken av Chinua Achebe. Linken er til den engelske utgaven, den norske fant jeg bare på bokklubben.no. Greit hvis du er medlem (jeg meldte meg inn nå og fikk gavekort på 750 kroner. De har nemlig fått en tjeneste som varsler og lar deg avbestille månedens bok på sms).

Okonkwo er en mektig mann i stammen sin. Han er kriger, han er storbonde og han er en fenomenal bryter. Men han er bitter, aggressiv og innesluttet, og livredd for å bli som sin far. Med en solid dose uflaks og ved god hjelp fra den hvite mann tar livet hans en drastisk vending, things fall apart.

Først gikk boka meg på nervene. Den tradisjonelle "folkefortellingstilen" var ikke helt min kopp med kaffe/te/irish coffee, men historien var i og for seg interessant, så jeg fortsatte. Heldigvis. For før jeg nådde slutten var jeg helt inne i det, språket er levende og folkelig, inkluderende om du vil, og historien er viktig og røff. Man blir sint, man blir fortvilet, og man forstår hvorfor engelskmenn generelt er så stygge: det handler om karma. Karma og dårlige tannleger.

Tittel: Hvorfor lot du hesten bli igjen alene
Forfatter: Mahmoud Darwish
Utgitt: 2002
Lest: februar 08




Jeg er ingen diktmann. Men jeg prøver. Hardt. De eneste dikta jeg har fått litt taket på er noen av Geir Gulliksen sine, og Howl, som jeg likte veldig godt. Jeg tror det er fordi jeg ikke har funnet "min" poet. Så jeg leter litt. Darwish var flink han, men bildene hans funker ikke for meg. Synd, men sant, men uansett fikk jeg krysset av et land til på "jordomseilingen" min. Mer om den siden.

Tittel: Thomas F´s siste nedtegnelser til allmennheten
Forfatter: Kjell Askildsen
Utgitt: 1983
Lest: januar/februar 08





Jeg leste denne første gang i Sollia, på fisketur med fatter sommeren 1996. Da synes jeg vel den var helt ok. Men jeg har blitt en helt annen leser nå, på mange måter er jeg ikke en gang den samme personen, og nå, når jeg leste den igjen, satte jeg pris på denne på en helt annen måte. Askildsen har ikke blitt titulert novellemester uten grunn. Språket er høvlet ned til minste flis. Han lar ikke noe overflødig stå igjen, men likevel forteller han alt som skal fortelles. At ikke noveller er mer lest i Norge er forunderlig, da vi søker kjapp underholdning overalt ellers. Er novelleformatet for utfordrende for den gjengse leser? Det tviler jeg på. Det er vel heller gammel vane det står på - krim er også kjapp underholdning. Den dagen det kommer en krimbok i nærheten av kvaliteten på Askildsen, skal jeg vurdere sjangeren på ny. Inntil da burde langt flere lese noveller, og særlig Askildsen.

Tittel: Nasjonalsatanisten
Forfatter: Erlend Erichsen
Utgitt: 2005
Lest: januar 08





Tøft! Tøft å lese noe heeelt annet, og tøft å få et innblikk i et miljø jeg bare har hatt befatning med gjennom musikken. Jeg har ingen problemer med å tro på det her. Ga bort boka til Olav, han tok helt av på den. Den anbefales for sarte sjeler ;)

Tegneserieanmelderen

Jeg kom på at jeg har lest to andre bøker også i år. To faktisk. Tegneseriebøker. Jeg har nemlig begynt å anmelde tegneserier for nettstedet Kulturo.no. Den første boken jeg anmeldte var Neil Gaimans Aldristeds. Den anmeldelsen kan du lese her. Den andre jeg anmeldte var Lucky Luke 2003-2007, som du kan lese om her. Neil Gaiman var stilige greier - men ikke noe å lese i bokformat for min del. Men med tegninger ble det en kul opplevelse.

Tittel: Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel
Forfatter: Robert M. Pirsig
Utgitt: 1974
Lest: januar/februar 08





Zen og (...) ble refusert av 121 forleggere før den ble gitt ut og ble en bestselger. Media har beskrevet den som den mest leste filosofiboka noensinne. Jeg kan forstå begge deler.

Boken handler om en motorsykkeltur gjennom USA, foretatt av jeg-personen og hans sønn, Chris. Innimellom de fine, men etter hvert ensformige, landskapsbeskrivelsene, kommer bolker av filosofi. Det er fint disponert - akkurat når man begynner å bli lei av filosofien kommer en bolk motorsykkelkjøring. Filosofien er, selv om det hele er lettlest, ganske heavy å vri hjernen sin rundt, særlig for en som møtte opp på ex.phil eksamen etter å ha lest halve Sofies verden natta før. Selv om stoffet er popularisert og tildels godt forklart, skulle jeg ønsket meg litt mer bakgrunnskunnskap for slik å få enda større utbytte. For det gir utbytte. Ikke et "å herregud, jeg må forandre livet mitt"-type utbytte, men en trivelig innsikt i en tankegang som ikke burde betegnes som alternativ, men som vanlig, en tankegang som flere burde søke. Men, det forhindrer ikke det faktum at som skjønnlitterær bok burde denne boka vært 150 sider kortere - det blir for utmalende og langdrygt mot slutten. Så, hvis det hadde vært non forståsegpåere som leste denne bloggen, får heller forståsegpåerne komme og si at siden jeg sier dét, så har jeg ikke forstått boken, hvilket er mye mulig, men det er vanskelig å "legge hele seg i"/"være helt inne i" etc. de etter hvert litterært dårlige beskrivelsene av småbyer og grusveier. For man kan vel forlange at akkurat denne forfatteren har stålkontroll på kvalitetsbegrepet?

Uansett: anbefales for søkende, nysgjerrige, leseglade, og litt for motorsykkelinteresserte, mennesker.

Tittel: Hjelp fra fremmede
Forfatter: Ian McEwan
Utgitt: 1981
Lest: januar 08






Fikk anbefalt denne av Oda, forfatterinnen bak Avtalen. Dessverre likte jeg den ikke nevneverdig - bybeskrivelsene er flotte, men evinnelige, og slutten er helt usannsynlig. Les heller denne (selv om jeg ikke har lest den selv enda).

Tittel: La stå
Forfatter: Ingvild H. Rishøi
Utgitt: 2007
Lest: januar 08





Først og fremst: nå har det gått helt i surr her. Så jeg begynner med den sist leste først, så er den i hvert fall ute av verden. Ikke det at jeg er spesielt glad for å få La stå ut av verden, men fordi det faller seg slik.

La stå er 7 noveller av debutant Ingvild H. Rishøi. Et par av de gjorde skikkelig inntrykk på meg. Den om gutten som finner ut at han er adoptert ga meg gåsehud. Den med hytteboknotater og ringblokk-kluss om hverandre var også fin. Resten sitter jeg ikke igjen med noen enorme erindinger av, men det var good shit. Anmelderne har sagt det meste, så du får høre med dem. De gjentar seg nok. De er glad i å gjenta seg. Fiskegrateng. Etter 7 dager i strekk med ris og tunfisk tok jeg meg råd til en frossen fiskegrateng. La stå.

Spontanprosa

Oppgave: Thomas gir meg én setning (den første), og jeg skriver ut i fra den i ti min.

Den andre helgen vi kjørte dit sammen, plasserte hun fotbladet i frontruta.
⎯ Du kan ikke sitte sånn, sa jeg, tenk om vi kræsjer.
⎯ Ja, hva da? svarte hun.
⎯ Avhengig av hvor fort det går vil du enten gli under sælan og bli kastet ut av bilen med foten først, eller, hvis vi bare kræsjer litt, så blir foten din kvestet, ankelbenet brukket på opptil flere forskjellige steder, og jeg må sitte og høre på hylgrininga di hele veien frem.
⎯ Jeg tar sjansen, sa hun.
Det var da jeg innså at dette kvinnemennesket ikke hadde empati. Jeg burde kanskje skjønt det tidligere, strengt tatt burde jeg aldri ringt henne tilbake, damer du møter i Taxikø klokka tre om natta og deretter våkner opp med samme morgen har sjelden empati. Og nå, mens jeg så henne for meg, skrikende, med foten kvestet utover frontruta mi, vel vitende om at hele situasjonen kunne vært unngått hvis hun bare hadde holdt de motbydelige, lakkerte tåneglene sine på gulvet, innså jeg at det ikke var annet å gjøre enn å sette opp farten. Da ville den skrikinga som ville oppstå ved en eventuell kollisjon i det minste foregå utenfor bilen.